Vinterlandskap

Bergens Tidende, 02.01.2015

Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Schubert Edition 9

harmonia mundi

Et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler

«Nå er verden så dyster, veien innhyllet i snø» – synger den ensomme vandreren. Han driver omkring i et trøstesløst vinterlandskap. Han tenker på jenta han ikke fikk. Han betrakter husene i den lille byen, han går over kirkegården, han hører bjeffende hunder, en kråke, en postvogn som kjører forbi. «Det er intet annet enn vinter, vinter kall og vill», synger han, en fortapt sjel på sjølmordets rand. Vi møter ham i Winterreise, Schuberts sangsyklus til tekst av Wilhelm Müller, det verket som mer enn noe annet har gitt den tyske romantikkens svarte stemninger et musikalsk uttrykk.

Matthias Goerne, den store tyske barytonen, kjenner dette døde, frosne landskapet ut og inn. Han har spilt inn Winterreise hele tre ganger – først sammen med pianisten Graham Johnson, i 1997, som ledd i den komplette utgaven av Schuberts lieder på platemerket Hyperion; så i 2004 med Alfred Brendel ved klaveret i et liveopptak fra Wigmore Hall; og nå, ti år senere, sammen med Christoph Eschenbach på den platen som avslutter Goernes egen Schubert-serie på platemerket harmonia mundi.

Goerne nærmer seg de femti nå, men stemmen hans er like imponerende som før – den myke klangen, den sømløse legatofraseringen, den enorme spennvidden er der fremdeles. Han beveger seg ubesvært opp i tenorregisteret, og i dybden har han fått enda mer fylde og kraft enn tidligere.  Hans innforståtte, omhyggelige tolkning av Müllers dikt var allerede imponerende da han sang Winterreise i 1997. Men nå da vi kan sammenligne hans tre versjoner, hører vi hvordan han i løpet av de tjue årene som har gått, har arbeidet videre med tekstmaterialet og kommet frem til en dypere forståelse av hva som foregår i denne syklusen.

Winterreise tolkes vanligvis som en vemodig fortelling om en manns vei mot katastrofen. I Goernes nye versjon har katastrofen på en måte allerede skjedd. Han klarer på forunderlig vis å fremstille hele forløpet som om det var snakk om et tilbakeblikk. Tekstens «jeg» er ikke lenger en skuffet ung beiler som klager sin nød, men en desperat, voksen mann som reflekterer over hva som har skjedd, hvordan han har havnet der han er nå. Det er ikke et snev av tåreblendet, selvforelsket melankoli her. Goernes nye Winterreise er et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler.