Rapporter fra ekkokammeret

Bergens Tidende, 16.01.2017

Christian Wallumrød

Pianokammer

Hubro

Det er et gåtefullt fotografi på coveret – et fargebilde av E16 som skjærer seg gjennom Begnadalen i Valdres, fanget av fotografen Morten Spabergs kamera. Oppe på himmelen svever den runde logoen. Og nede, rett over veien, står platetittelen, skrevet med den karakteriske hvite, litt barnslige skriften.

Med andre ord: coveret er helt etter boken, den boken som designfirmaet Yokoland skrev til plateselskapet Hubro for fem år siden. Og slik det er vanlig med Hubros utgivelser, er det også denne gang helt umulig å forutsi hva som gjemmer seg bak den mystiske designen.

Det står riktignok «Christian Wallumrød» og «Pianokammer» på coveret. Men dette er så visst ikke noen «typisk» Wallumrød-plate. Hans siste mange utgivelser er kommet på ECM der han har spilt med sin uregjerlige sekstett der all verdens merkelige instrumenter møtes i et salig sammensurium av frijazz og folketoner og salmer. Nå er han et annet sted, i et annerledes rom, han sitter helt alene og eksperimenterer med musikk og merkelige lyder.

«Pianokammer» er innspilt på tre forskjellige steder, med tre forskjellige flygeler og med bruk av en rekke forskjellige opptaksteknikker. I ettertid er opptakene blitt behandlet og redigert etter alle kunstens regler. Resultatet er seks relativt korte stykker med en samlet spilletid på om lag 40 minutter, altså en varighet litt som på en gammel LP.

Hva er det så vi hører i Wallumrøds pianokammer? Først er det bare støy, sju minutter «Fahrkunst» med durende, dumpe motorlyder som forskyver seg og legger seg inn over hverandre, dype, rungende, rumlende flater som utvider seg, som stiger og faller og til sist dør hen. Så endres temperaturen og stemningen: «Hoksang» er et stykke fredelig, tonal klavermusikk basert på en enkel ostinatfigur. Pulsen er rolig, stykket er organisert i tydelig avgrensede deler. Vi er i et fortrolig, gjenkjennelig rom der Keith Jarrett spøker i bakgrunnen, der det er klang av gospel og der det av og til også kommer melodilinjer som minner om norske folketoner. Stemningen er fredfylt, avslappet, musikken presser seg ikke fremover, den hviler i seg selv.

I «Second Fahrkunst» drar Wallumrød oss tilbake til støyrommet, men legger nå inn spredte toner fra klaverets diskant. Diskantdryppene faller som en slags uorganisert regn inn over motorduren og skaper forgrunn og bakgrunn i rommet. Etter hvert hører vi noe klavermusikk, kanskje en fortsettelse av «Hoksang», og når dryppregnet slutter, oppstår det merkelige resonansklanger i flygelets strenger.

De tre siste stykkene er videreutviklinger av de mønstrene som nå er etablert. Her er langsomt gospel klaver («Boyd 1970», «Lassome»). Her er eksperimenter med diskantdrypp og resonanseffekter basert på akkordene i de foregående stykkene. Og av og til hører vi lyder av objekter som rammer klaverstrengene og skaper effekter som vekker minner om den gamle amerikanske avantgardens eksperimenter med preparert klaver («School of Ecofisk»).

Det arbeides med mange forskjellige klaverteknikker i Wallumrøds pianokammer, og det er ekkoer av mange forskjellige musikalske tradisjoner. Likevel er det også en slags indre sammenheng gjennom alt dette mangfoldet. Det er de samme musikalske materialene og problematikkene som dukker opp igjen og igjen og som hver gang blir bearbeidet på nye måter, med ørsmå forskyvinger. Noen av forløpene virker kanskje litt private, litt som flittige stiløvelser. Men som helhet gir platen oss adgang til et fascinerende rom og et spennende «work in progress».