Konsentrert lydkunst

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Brahms og Schumann

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver
Festspillene

Logen

Avbrutt  konsert med Matthias Goerne. Sporty, imponerende innsats av Leif Ove Andsnes

Var det den digre blomsteroppsatsen på scenen som gjorde utslaget? Eller tobakksrøyken fra baren i tredje etasje? Eller kanskje bare den bergenske våreksplosjon i all alminnelighet? Et eller annet tok iallfall knekken på Matthias Goerne. Han var synlig plaget av allergi mot slutten av første avdeling, og klarte ikke å komme tilbake etter pausen.

Da ble det altså bare en liten håndfull Brahms-sanger med Goerne denne fredag kvelden i Logen. Men vi konstaterer i det minste at selv med blussende høyfeber har han fremdeles en imponerende stemmeprakt. Og at han synger med gjennommusikalsk frasering og en tekstforståelse som er få andre, om overhodet noen, forunt.

Hver av de tolv sangene ble fremført som konsentrert lydkunst i tett samspill med Leif Ove Andsnes. Ofte slik at det var vanskelig å si hvor grensen gikk mellom tekst og musikk. Og kanskje var virkningen av disse små, fortettede underverkene ekstra voldsom nettopp denne kvelden fordi man merket at det her ble sunget på kanten av stupet. «Es träumte mir», sangen med de vanskelige tonespringene og den desillusjonerte teksten, ble et høydepunkt i så måte - sunget i toppen av barytonregisteret, helt der oppe hvor Goernes stemme er som vakrest, men hvor også innsatsen og risikoen er størst. «Jeg følte allerede at det var en drøm», forteller tekstens ulykkelige elsker, og når Goerne tapper stemmen for all kraft og blender den ned i tonløst mezzovoce, føler man – med øre og kropp - tekstens plutselige, bitre erkjennelse av at en umulig drøm er bristet.

I pausen ble det hentet noter ute i byen. Og så satte Leif Ove Andsnes seg uten krusedull og omsvøp til flygelet og spilte Schumann - Romansene op. 28, Arabesken, og til slutt den femte Novelette. Sporty. Profesjonelt. Og utrolig imponerende. At dette var noe som kom i stand i hui og hast, var det visst bare Andsnes selv som kunne merke.

Det skulle vært Görne og Brahms og Vier ernste Gesänge etter pausen. Nå ble det i stedet Andsnes og Schumann – og et flott, sammenhengende program, fortolket sikkert og myndig med fin fornemmelse for dobbeltheten av nøkternt klarsyn og romantisk overmot i Schumanns klaververk.

Det er vel bare i Bergen, under Festspillene, at noe slikt kan la seg gjøre.