Felicity Palmer,
mezzosopran
BIT 20
Dirigent: Ingar Bergby
Håkonshallen
Den siste av Luciano
Berios Folk Songs fra 1964 er en azerbaidjansk kjærlighetsang. Anekdoten
forteller at Cathy Berberian i sin tid noterte sangen ned fra en sprukken
sovjetisk grammofonplate. Det er vel mulig. Men da Felicity Palmer fremførte
sangen på torsdag, fikk den fremmedartede ordsalaten en liten, nesten umerkelig
vending: Det hele virket veldig eksotisk og overbevisende, men samtidig også
litt for riktig, litt for «folkelig», litt for «azerbaidjansk».
Og sådan er det jo i
virkeligheten med alle disse små charmerende folkesanger: De rommer så mange
motstridende lag. De minner oss hele tiden om noe vi syns vi kjenner. De
siterer, de etterligner, de bruker stumper av tradisjonen – til å reflektere
over tradisjonen. Og det fine ved Felicity Palmers tolkning i Håkonshallen var
nettopp at hun, helt i Berios ånd, holdt dette reflekterende spillet svevende,
uavgjort, at alle de ulike muligheter i grenselandet mellom musikalsk ironi og
seriøs pastisj fikk lov å stå adskilt, side om side.
At Palmer er en
intelligent sangerinne – det visste vi da vi hadde fulgt henne gjennom Berios
tvetydige univers. At hun også er en fullblods dramatiker forsto vi etter å ha
hørt hennes overveldende fremstilling av Phèdres lidelse og død i kveldens
annet hovedverk, Benjamin Brittens monolog for sopran og kammerorkester, bygget
over Racines tragedie.
Sammenlignet med sværvektere
som Berio og Britten kom kveldens to nordiske orkesterverk uunngåelig noe blekt
ut, men vi noterte oss i det minste at Olav Bergs Four Poems er et lite,
konsentrert verk med mange fine solopartier; vi bemerket at det ikke er mye
strøm på finske Magnus Lindbergs «Corrente» for kammerorkester; og først og
fremst konstaterte vi at BIT 20 ensemblet enda en gang gjorde en sterk og
overbevisende innsats for det 20. århundrets musikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar