Paul Galbraith, gitar
Mariakirken
Alle skjønner at Mariakirken er helt uegnet som konsertlokale. Fra en
vanlig plass midt i salen ser man absolutt ingenting. Og man hører enda mindre,
iallfall når det spilles kammermusikk. For akustikken er så skrøpelig at det
minste host eller støyen fra en buss på Bryggen simpelthen drukner alt. Ikke
desto mindre hadde festspillarrangørene viselig besluttet at skotske Paul
Galbraith skulle opptre i Mariakirken. Galbraith spiller gitar. Det svakeste av
alle instrumenter.
Han er en av tidens mest spennende kunstnere på sitt felt. Ambisjonen
hans er å bringe gitaren teknisk og musikalsk på høyde med aksepterte soloinstrumenter
som klaver og fiolin. Derfor spiller han på et spesialbygd instrument som
minner om, og holdes som, en liten cello. Og tilsvarende forsøker han å utvide
selve gitarrepertoaret: Han spiller selvsagt de sentrale komposisjonene for
lutt og gitar, men oppfører også egne transskripsjoner av f.eks. senromantisk
klavermusikk som det umiddelbart kan være noe vanskelig å forbinde med gitarens
klangbilde.
Alt dette skulle vi naturligvis gjerne ha hørt, live. Nå ble det kun til
korte glimt innimellom solide hosteanfall og knirkende stoler. Vi ante at
Galbraiths gitar hadde cembaloets smidighet i de hurtige satsene av Bachs
første suite for lutt, og at det i de flerstemmige passasjene var en klarhet i
artikulasjonen som kunne bringe tanken hen på en pianist som Glenn Gould. Og vi
fornemmet også, som hos Gould, en viss manierthet i foredraget –
idiosynkratiske løsninger på sentrale musikalske problem og steder der
fraseringer og forsiringer forekom nok så diskutable. Det var visstnok en del
tekniske problem i Brahms-transskripsjonene etter pausen, men hvordan Galbraith
klarte dem og hvordan han klarte de finere detaljer i det meste av kveldens
program det har vi ingen kvalifisert
mening om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar