Overjordisk

Bergens Tidende, 10.11.2010

O Solitude

Musikk av Henry Purcell

Andreas Scholl, kontratenor

Stefano Montanari, dirigent

Accademia Bizantina

Decca

Overveldende vakker plate med vokalmusikk av Henry Purcel, «den britiske Orfeus»

For femti år siden kunne kontratenorene telles på en hånd. Eller rettere på én finger. Den gang var betegnelsen kontratenor synonym med engelske Alfred Deller.

Det var tidligmusikkspesialisten Deller som utviklet denne spesielle stilen der sangeren forsøker å imitere klangen av de gamle kastratene. Og det var Deller som sammen med Deller Consort etter hvert fikk vennet publikum til å høre og like denne stemmeteknikken der mannsstemmen slår over i falsett og beveger seg opp i det området der vi vanligvis bare møter de dype kvinnestemmene, altene og mezzosopranene.

I dag er det flere kontratenorer på banen. Men de er fremdeles en minoritet, et anliggende for spesielt interesserte. Tyske Andreas Scholl er den fremste av dem. Og han er vel også det nærmeste vi kommer til en superstar på dette feltet. Vi kjenner ham best fra plater med Händels operaer eller med tysk og italiensk vokalmusikk fra barokken. Nå har han dykket ned i det engelske repertoaret og presenterer en hel plate med musikk av Henry Purcell, «den britiske Orfeus».

Det er en overveldende vakker plate. «O Solitude» er tittelen. Og det er mye «solitude» på platen, mange melankolske sanger med tekster om ensomhet, lidelse og tap. Men også kjærlighetssanger og sanger om lykkelige stunder. Scholl synger det hele med sin nyanserike høye stemme, en stemme som klinger helt annerledes enn alt vi er vant til å høre – ulegemlig, overjordisk, noen ganger nesten uhyggelig fremmedartet. Og den fremmede stemmen får de gamle sangene til å stråle og funkle.

Selv en sviske som Dido’s Lament høres plutselig fremmed og annerledes ut. I dette tilfellet må Scholl spenne og presse stemmen sin til det ytterste for å komme opp, helt opp i det høye registeret der sopranene vanligvis synger denne arien. Han gjør det teknisk gjennomkontrollert, men nettopp spenningen og presset i stemmen hans gir denne arien en særlig intensitet og kvalitet. 

Accademia Bizantina, et av tidens beste tidligmusikkensembler, akkompagnerer Scholl og spiller i tillegg en rekke av Purcells instrumentalkomposisjoner.