Dramatisk kveld

Bergens Tidende, 27.11.2010

Verk av Berlioz, Brahms og Schumann

Sarah Chang, fiolin

Robin Ticciati, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Sarah Chang med intens Brahms-tolkning

Det var Brahms’ fiolinkonsert. Og det var drama fra det øyeblikket Sarah Chang satte i gang solostemmen. Innledningen spilte hun så tyst og så innvevet i orkesterklangen at fiolinen nesten ikke var hørbar. Og så foldet hun langsomt solostemmen ut med stor gestikk og tydelig koreograferte kroppslige markeringer. I pausene mellom soloinnsatsene gikk hun rastløst frem og tilbake på scenegulvet, liksom utålmodig etter å komme i gang igjen. De lange buestrøkene i de avsluttende frasene spilte hun med kroppen bøyd langt bakover, og når det kom spesielt heftige passasjer, ble de avsluttet med hissige spark i gulvet.

Det var ikke bare kroppsspråket hennes som var dramatisk. Den musikalske tolkningen av Brahms’ konsert hadde en voldsom intensitet som Chang paradoksalt nok fikk frem ved å spille mer tilbakeholdende i de sterke passasjene enn vi er vant til hos andre solister, og ved å dempe tonen helt ned i de tyste passasjene, noen ganger så mye at man måtte anstrenge seg for å få alt med. Det var en – igjen paradoksal – stillhet og nesten lyrisk stemning over hennes spill som sto i eiendommelig kontrast til hennes voldsomme, utadvendte gestikk.   

Man skjønner hvorfor BFO hadde valgt å bryte med det gamle, velprøvde opplegget der solokonserten ligger før pausen. For etter Brahms’ fiolinkonsert blir alt annet uunngåelig et antiklimaks. Torsdag kveld kunne vi gå hjem med konsertens viktigste verk klingende i ørene. Og benytte tiden før pausen til å nyte det fine samspillet mellom BFO og dirigenten Robin Ticciati. 

Ouverturen til Béatrice og Bénedict av Hector Berlioz er en spretten bagatell som Ticciati fikk til å sveve lett og elegant. Etterpå ga han en overbevisende versjon av Schumanns fjerde symfoni, den symfonien der alle satsene spilles uten pause, og der også de store, musikalske kontrastene følger kjapt etter hverandre innenfor de enkelte satsene. Ticciatis tolkning var eksakt og poengtert, med omhu for alle detaljene og samtidig med sans for de store linjene som løper gjennom dette kompakte verket. Han hadde god kontakt med orkestret og valgte hele tiden de rette tempi. Og så klarte han å ha noe i reserve til aller sist slik at han kunne skrue opp både lyden og hastigheten i den dramatiske finalen.