Autoritetenes fall

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.11.2010

Det engelske månedsbladet Gramophone presenterer seg selv som «Verdens autoritet på klassisk musikk siden 1923». Selvskryt skal man som bekjent lytte til. Og Gramophone har jo faktisk dekket dette feltet veldig grundig i ganske mange år – med anmeldelser av de viktigste platene, portrettintervjuer med førende kunstnere og informative artikler om alt som rør seg i den klassiske verden nettopp nå. Alle som interesserer seg for denne delen av musikkfeltet, bør lese Gramophone, «verdens autoritet på klassisk musikk». Eller er det slik?

Det franske månedsbladet Diapason markedsfører seg som «nr. 1 når det gjelder klassisk musikk og hi-fi». Det dekker samme felt og trykker samme stofftyper som Gramophone – intervjuer, artikler, anmeldelser. Men Diapasons klassiske verden er en helt annen verden enn den som beskrives i Gramophone. Store deler av Diapasons anmeldelser handler om kunstnere og utgivelser som aldri blir omtalt i Gramophone. Og i de tilfellene begge blader anmelder samme plater, er det påfallende voldsomme sprik i vurderingene.

Smak og behag er forskjellig. Jo visst. Men forskjellene har faktisk også noe å gjøre med konkrete historiske og økonomiske forhold. Slike blader er en integrert del av platemarkedet. De ble etablert på et tidspunkt da klassiske plater ble utgitt av ganske få selskaper. Selskapene kjøpte dyre annonser for sine nye utgivelser. Og bladene kvitterte med reportasjer om selskapenes kunstnere og store anmeldelser av platene. I Gramophones tilfelle dreide det seg om internasjonale selskaper som Deutsche Grammophon, Decca, EMI, Sony osv., mens Diapason var tett forbundet med lokale, franske selskaper.

I disse årene bryter dette symbiotiske systemet sammen. I den digitale æraen er den klassiske musikkens verden blitt vanskeligere å overskue og dominere. De store aktørene innskrenker sine investeringer, mens deler av markedet overtas av mindre selskaper som formidler musikken på nye måter og markedsfører utgivelsene sine i mer beskjedne former. Og i takt med at det økonomiske grunnlaget for de gamle bladene skrumper inn, vokser det fram nye miljøer for musikkanmeldelser på nettet.

Vi er i tydeligvis i en overgangsfase nå. Og det er trolig bare et spørsmål om tid før Gramophone og Diapason ikke lenger kan presentere seg selv som «verdens autoritet på klassisk musikk» og «nr. 1 når det gjelder klassisk musikk».