Sorg og melankoli

Bergens Tidende, 31.05.2011

Andreas Scholl, kontratenor

Tamar Halperin, cembalo og klaver

Håkonshallen

Kontratenoren Andreas Scholl imponerer med engelske sanger

Musikk kan narre bekymringene våre en stund – skriver John Dryden i en av de sangene som Henry Purcell tonsatte tilbake på 1600-tallet. Men kanskje er det mer riktig å si at musikken gjør det mulig å uttrykke disse bekymringene, gi dem estetisk form. Det var i alle fall det inntrykket man satt igjen med i går under Andreas Scholl og Tamar Halperins fine konsert i Håkonshallen.

På programmet sto sanger og arier skrevet i England i spennet fra sent 1500-tall til sent 1700-tall. Og jammen var det mange bekymringer her, både i tekstene og musikken. Melankolien stakk vel ikke så dypt den gangen sangene ble skrevet, sorgen og lidelsen og tristessen var nok mest noe utvendig, en attityde i tiden, et estetisk grep. Men det storslåtte og imponerende ved Andreas Scholls framførelse var at han fikk oss til å tro på musikken. Han tok så å si sangene for pålydende, sang dem uten forbehold og klarte med inderlighet og scenisk nærvær å formidle all den grenseløse kummeren som Dowland, Purcell og Robert Johnson har gitt musikalsk uttrykk.

Scholl er kontratenor, men han er ingen «gender bender». Så snart han begynner å synge, hører man bare de sømløse fraseringene, uttrykkskraften, alle de følelsesmessige sjatteringene han er i stand til å hente fram av selv de enkleste melodilinjene. Og man glemmer at her står faktisk en voksen mann som har lagt stemmen sin om og nå beveger seg helt oppe i det høye registeret der den kvinnelige altstemmen vanligvis ligger.

Tamar Halperin la dempete, lette cembaloklanger under sangene i første avdeling, og satte seg så til flygelet etter pausen da Scholl åpnet stemmen mer opp og tok kraftigere midler i bruk, først i tre arier av Händel, blant annet en forrykende virtuos «Se parla nel mio cor» fra operaen Giustino, et av kveldens eneste raske numre. Og etterpå i tre sjeldent hørte engelske sanger fra Haydns opphold i London på 1790-tallet. Pluss en av hans korte klaversonater, spilt lett og elegant av Halperin.

Det var ikke sorg og tårer hele veien. Før pausen sang Scholl – med hjelp fra publikum i salen – en lystig, tvetydig drikkevise. Og avslørte hvordan han synger, når han synger «normalt». Til de som ikke var til stede kan vi røpe at han da synger som en helt gjennomsnittlig, lys baryton. 

Overjordisk

Bergens Tidende, 10.11.2010

O Solitude

Musikk av Henry Purcell

Andreas Scholl, kontratenor

Stefano Montanari, dirigent

Accademia Bizantina

Decca

Overveldende vakker plate med vokalmusikk av Henry Purcel, «den britiske Orfeus»

For femti år siden kunne kontratenorene telles på en hånd. Eller rettere på én finger. Den gang var betegnelsen kontratenor synonym med engelske Alfred Deller.

Det var tidligmusikkspesialisten Deller som utviklet denne spesielle stilen der sangeren forsøker å imitere klangen av de gamle kastratene. Og det var Deller som sammen med Deller Consort etter hvert fikk vennet publikum til å høre og like denne stemmeteknikken der mannsstemmen slår over i falsett og beveger seg opp i det området der vi vanligvis bare møter de dype kvinnestemmene, altene og mezzosopranene.

I dag er det flere kontratenorer på banen. Men de er fremdeles en minoritet, et anliggende for spesielt interesserte. Tyske Andreas Scholl er den fremste av dem. Og han er vel også det nærmeste vi kommer til en superstar på dette feltet. Vi kjenner ham best fra plater med Händels operaer eller med tysk og italiensk vokalmusikk fra barokken. Nå har han dykket ned i det engelske repertoaret og presenterer en hel plate med musikk av Henry Purcell, «den britiske Orfeus».

Det er en overveldende vakker plate. «O Solitude» er tittelen. Og det er mye «solitude» på platen, mange melankolske sanger med tekster om ensomhet, lidelse og tap. Men også kjærlighetssanger og sanger om lykkelige stunder. Scholl synger det hele med sin nyanserike høye stemme, en stemme som klinger helt annerledes enn alt vi er vant til å høre – ulegemlig, overjordisk, noen ganger nesten uhyggelig fremmedartet. Og den fremmede stemmen får de gamle sangene til å stråle og funkle.

Selv en sviske som Dido’s Lament høres plutselig fremmed og annerledes ut. I dette tilfellet må Scholl spenne og presse stemmen sin til det ytterste for å komme opp, helt opp i det høye registeret der sopranene vanligvis synger denne arien. Han gjør det teknisk gjennomkontrollert, men nettopp spenningen og presset i stemmen hans gir denne arien en særlig intensitet og kvalitet. 

Accademia Bizantina, et av tidens beste tidligmusikkensembler, akkompagnerer Scholl og spiller i tillegg en rekke av Purcells instrumentalkomposisjoner.