De store sammenhengene

Bergens Tidende, 02.04.2008

Schönberg og Sibelius: Fiolinkonserter

Solist: Hilary Hahn

Dirigent: Esa-Pekka Salonen

Sveriges Radios Symfoniorkester

Deutsche Grammophon

Hilary Hahn med overbevisende tolkning av Schönbergs fiolinkonsert

Hun begynte å spille fiolin da hun var fire; ble tatt opp på et av USAs prestisjetunge konservatorier da hun var ti; debuterte med Baltimore Symfoniorkester da hun var elleve; debuterte i Europas konsertsaler da hun var femten … og så videre. Hilary Hahns biografi har alle de ingrediensene vi kjenner igjen fra mediehistoriene om musikalske vidunderbarn. Likevel følger hun ikke helt det vante mønsteret, spesielt ikke når det gjelder valg av repertoar. Helt siden platedebuten med Bachs partitaer og sonater for solofiolin i 1997 har hun konsekvent tatt tak i den mest krevende delen av fiolinlitteraturen og spilt den med en musikalsk innsikt og intelligens man vanligvis bare finner hos langt eldre kunstnere. I tillegg har hun ofte trukket sjeldent hørte verk frem i lyset. Et godt eksempel i så måte er denne nye platen fra Deutsche Grammophon der hun kobler fiolinkonsertene til Sibelius og Schönberg.

De fleste som kommer jevnlig i Grieghallen, har hørt Sibelius-konserten en og annen gang. Derimot er Schönbergs fiolinkonsert stort sett ukjent, både her i byen og andre steder. Helt siden den ble urfremført i 1936, er den blitt ansett som vanskelig, stygg og bråkete. Noe som fortoner seg som helt uforståelig når man sitter og lytter til denne innspillingen – der Hahn overbevisende demonstrerer at dette er et verk som hører naturlig hjemme i den store ekspressive, romantiske fiolintradisjonen. Der andre bare ser uspillelige fragmenter, former hun store, musikalske sammenhenger. Der andre bare ser flater av ugjennomtrengelig støy, skaper hun og dirigenten Esa-Pekka Salonen sammensatte, nærmest kammermusikalske klanger. Det er en blussende, glødende sensualitet i dette verket, både i solostemmen og i orkestersatsen. Så mye, at Sibelius-konserten nesten kommer til å virke matt i sammenligning.