En hjerteløs verdens ømhet

Kommentar, Bergens Tidende, 20.04.2008

Freud møter Marx i den uendelige soap om kampen mellom Barack Obama og Hillary Clinton

La oss være ærlige. Det er utrolig underholdende å følge den amerikanske valgkampen, og særlig da slagsmålet mellom Barack Obama og Hillary Clinton. Underholdende og også litt pinlig. Litt som å snike seg til å se en skikkelig lavbudsjett-soap. Som i tillegg har festlige innslag fra andre trash-TV genrer av typen Robinson og American Idol – for slett ikke å snakke om Extreme Makeover: Et av høydepunktene så langt var da millionærsenatoren Hillary for en stund siden plutselig droppet sitt mørkeblå powersuit og forvandlet seg til tøff arbeiderklassemamma i lyserød akrylbuksedrakt. 

Hvordan de to kandidatene vil løse USAs enorme problemer interesserer oss soap-entusiaster midt på ryggen. Vi vil ha temperatur, polarisering, drama. Og vi får det. Hver uke finner amerikanske journalister og kommentatorer stoff til nye episoder – «Hillary skaper fred i Irland», «Obama og den gale presten», «Hillary og Rambo i Bosnia». Og hvis det av og til blir for kjedelig, kan man alltid stole på at Bill Clinton kommer trampende inn i glassbutikken med et par friske uttalelser.

Denne ukes episode het «Obama i motvind». Manuskriptet var blant annet skrevet av Sigmund Freud og Karl Marx. Og mot slutten kom det en formidabel oppvisning i politisk retorikk. Så si ikke at det ikke er lærerikt å se soap.

Først et lite resymé: Obama har som kjent et problem. Han er … hvordan skal man si det? … han er … vel … han er svart. Og det er store grupper av hvite arbejderklassevelgere i Ohio, Pennsylvania og mange andre steder som nettopp av den grunnen aldri kommer til å stemme på ham. Alle har innsett problemet. Unntatt Obama selv. Han er «in denial» som Freud ville ha sagt: Han fortrenger helst problemet, og når det av og til dukker opp, som for eksempel på møtet med rike støttespillere i San Francisco for to uker siden, da benekter og forskyver han det. Rett etter Freuds lærebok.

Og her er det så at Marx tar over. De fleste husker bemerkningen om at religion er «folkets opium». Men Marx sa faktisk i samme sammenheng at religion også er en protest mot den virkelige verdens elendighet. «Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet». Det er nettopp dette – religionens utopisk-kritiske moment – som Obama grep tak i den søndagen. Han forklarte at folk i de små byene i Pennsylvania og i Midtvesten overhodet ikke er rasister. De er bare fattige, arbeidsløse. «Og det er ikke overraskende at de da blir bitre, de klamrer seg til rifler eller religion eller antipati mot folk som ikke er som dem eller anti-immigrant stemninger eller anti-frihandel stemninger som en måte å forklare sine frustrasjoner på».

Vel, dette er nok ikke den mest presise analyse av den politiske situasjonen i Midtvesten, men det er da i det minste en vakker tanke at religiøse fundamentalister og våpenfanatikere og fremmedhatere i virkeligheten er undertrykte skapninger som lenges etter ømhet i en hjerteløs verden.

Hillarys taleskrivere skjønte med en gang hva hun her hadde fått i fanget, og kom hurtig opp med en stripe talepunkter som hun siden har fremført i alle tenkelige medier. Hun starter med å si at Obamas «nedlatende bemerkninger» om «menneskene i småby-Amerika» er «elitiske» og «uten bakkekontakt». Da er banen merket opp: Millionæren fra New York i rollen som folkelig småby-jente på den ene siden, den fisefine storbygutten på den andre. Og etter et par setninger om amerikanske verdier og livssyn går hun da etter strupen med et overdådig stykke retorikk som starter med en henvisning til «the Second Amendment», tilføyelsen til den amerikanske forfatningen som understreker «folkets rett til å ha og bære våpen»:

«Amerikanere som tror på «the Second Amendment», mener det dreier seg om forfatningsmessige rettigheter. Amerikanere som tror på gud, mener det er et spørsmål om personlig overbevisning. Amerikanere som tror på å beskytte gode amerikanske arbeidsplasser, mener det er et spørsmål om den amerikanske drøm.»

Det er så virtuost snekret sammen, dette, at man bare må ta hatten av. I realiteten sier Hillary at det ikke er så farlig med våpenfanatikere, religiøse fundamentalister og fremmedhatere. De er alle gode amerikanere. Og samtidig får hun indirekte påpeket at den elitiske Obama i realiteten er imot forfatningen, imot trosfrihet og imot den amerikanske drøm. Ja, han er rett og slett uamerikansk. Ikke særlig subtilt, men utrolig effektivt.

Før Hillarys taleskrivere fikk finslipt strategien, kom hun med denne lille, spontane kommentaren til Obamas uttalelse: «Jeg tror ikke det hjelper å dele landet vårt i et Amerika som er opplyst og et som ikke er det. Hvis man vil være president for alle amerikanere, må man respektere alle amerikanere». Dette er nok hva hun egentlig mener om saken: Hvis man vil være president i USA, da hjelper det ikke å problematisere de holdningene som preger den uopplyste delen av befolkningen. Da trenger man alle de stemmene man kan få.