Musikkvalget

Musikkommentar, Bergens Tidende, 12.11.2008

Si meg hva slags musikk du liker, og jeg skal si deg hvem du er. Vel, det er kanskje ikke helt så enkelt som det høres ut, men folks musikkvalg forteller faktisk en del om deres alder, utdannelse, sosialgruppe osv. Og hvis man er politiker, er det viktig å utsende de rette, tydelige musikalske signalene.

Under den amerikanske valgkampen fikk vi for eksempel vite at Barack Obama liker Fugees, Marvin Gaye, Bruce Springsteen, Rolling Stones og Aretha Franklin. John McCain sa derimot, ikke uten selvironi, at han helst lytter til musikk som barna hans hater, og på hans top10-liste var det mest oldtimers som The Platters, Louis Armstrong, Roy Orbison pluss, litt merkelig, både ABBAs «Dancing Queen» og «Take a Chance On Me». Obama lot seg intervjue i Rolling Stone og understreket at hans musikksmak er akkurat så inkluderende som hans politiske budskap: Stevie Wonder er hans musikalske helt; han har tretti Dylan-sanger på iPod’en sin; og i øvrig liker han «alt fra Howlin’ Wolf til Yo-Yo Ma til Sheryl Crow».

Også på de utallige valgmøtene rundt om i landet hadde kandidatene klare musikalske budskaper. Obama brukte up-beat soulmusikk som oppvarmning og marsjerte triumferende inn på scenen til omkvedet fra Aretha Franklins «Think» – «Freedom, Freedom, Freedom». Senere, da meningsmålingene pekte oppover, ble Stevie Wonders «Signed, Sealed, Delivered» hans kjenningsmelodi. Og McCain signaliserte på sin side folkelighet og tradisjonelle verdier ved å spille Brooks & Dunn og annen moderne countrymusikk på møtene sine.   

Sist tirsdag kom da avgjørelsen – og den musikalske avslutningen. McCain aksepterte nederlaget og forlot folkemøtet i Arizona til tonene av Hans Zimmers melankolsk-heroiske moll-tema fra «Crimson Tide», filmen der Denzel Washington spiller en ung, svart offiser som overtar kontrollen etter at den gamle ubåtskapteinen (Gene Hackman) har mistet dømmekraften og besetningens tillit. Og Obama? Han forlot scenen i Chicago til Trevor Rabins musikk fra filmen «Remember the Titans» – der samme Denzel Washington spiller en trener som får et lag av svarte og hvite fotballspillere til å arbeide sammen og vinne den store pokalen.

Det var symbolsk, det var historisk. Men kanskje det mest rørende musikalske budskapet kom uten at det ble spilt musikk – nemlig da Obama tidligere på kvelden indirekte refererte til den gamle borgerrettsbevegelsen og til soul-klassikeren «A Change Is Gonna Come». I 1963 sang Sam Cooke: «Det har vart lang, lang tid, men jeg vet forandringen kommer». På tirsdag, 45 år senere, svarte Obama: «Det har vart lang, lang tid, men i kveld … er forandringen kommet til Amerika».

Mens verden holder pusten

Kommentar, Bergens Tidende, 02.11.2008

Aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et tegn på at det er ved å oppstå en global, digital offentlighet

Jeg var på konferanse med amerikanske kolleger i forrige uke. Mange av dem er demokrater som i åtte år har klaget over Bush-regjeringen. Men nå da? En intelligent, karismatisk Barack Obama ligger i front på meningsmålingene. McCain tuller omkring som en senil nisse; alt han tar i, blir til gråstein; og tenk på visepresidentkandidaten hans ... Nå må dere da være glade, sa jeg til mine amerikanske kolleger. Nei, de var jo ikke det! De var dypt pessimistiske. De forventet at alt som kan gå galt, kommer til å gå galt innen tirsdag.  «Vi holder pusten», sa en av dem.

De er ikke de eneste. Hele verden holder pusten i disse dagene. For verden er blitt et meget annerledes sted i løpet av Bushs åtte år ved makten. «Har vi ikke fått nok?» er sloganet på en av plakatene for Obama der designeren Rich Silverstein simpelthen har laget en uendelig lang liste av ord knyttet til Bush-regjeringen – Irak, masseødeleggelsesvåpen, Abu Ghraib, Guantanamo, Kyoto osv. Nesten ingen av disse ordene refererer til lokale, amerikanske fenomener. Den katastrofale invasjonen i Irak, de blussende konfliktene i Midtøsten, galopperende klimaproblemer, konsentrasjonsleirer, tortur, kidnapping av mistenkte osv. – alt er noe som angår oss.  Og som om dette ikke var nok, må vanlige mennesker over hele verden nå være med på å betale regningen for dereguleringen av det amerikanske finansmarkedet.

Den engelske historikeren Timothy Garton Ash skrev nylig at amerikanerne fremdeles lider under «en rørende illusjon om at dette er deres valg». De tar feil. Det er vårt valg. Verdens valg. Vår fremtid avhenger av dette valget.  «Alt vi mangler, er stemmerett», skrev han.

Verden har ikke stemmerett, men hele verden er likevel tvunget til å være intenst opptatt av dette valget. Da er det godt at mulighetene for å holde seg oppdatert er betydelig bedre nå enn tidligere. All verdens aviser og medieorganisasjoner dekker valget fra dag til dag, og tillegg kan enhver med adgang til internett følge kampen helt ned i de minste detaljene minutt for minutt. For den samme medieteknologien som Obama har utnyttet så virtuost i kampanjen sin, har åpnet valget mot verden.

Da Howard Dean forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat i 2004, gikk han på internett for å samle inn penger. Obama gjør også det, men han utnytter samtidig den digitale teknologiens muligheter for rask kommunikasjon og raske tilbakemeldinger.  Han og hans stab integrerer on-line med real life som man sier i de kretsene – de har klart å mobilisere tusener av frivillige via nettet, epost, ipod osv. Og har skapt en grasrotsbevegelse som er i full sving med å få folk til å gå mann av huse og stemme.

Vi som er henvist til å følge dette valget som tilskuere, merker den digitale mobiliseringen i alle sektorer av internett. Det er en forrykende aktivitet på politiske nettsteder, i blogger av enhver art, i kommentarfeltene til avisenes nettsteder osv. Og hvis man vil merke hvordan den politiske vinden blåser og vender seg fra sekund til sekund, kan man gå på Twitter, tjenesten der folk skriver korte tekstmeldinger til hverandre og til verden. Selskapet har de siste månedene silt meldingene og samlet alle som inneholder referanser til det amerikanske valget på ett nettsted: election.twitter.com. Om dagen kommer det mest meldinger fra Europa og Asia. Men ut på ettermiddagen når amerikanerne kommer på nett, blir det fart på siden. Meldingene raser nedover skjermen, løgner og sannheter, rykter, frykt og ønsketenkning mellom hverandre.

Umiddelbart virker denne tekststrømmen mest som et grumset utslipp. Høyreradikale gærninger spyr ut rasistisk hets.  Politiske demagoger setter falske rykter i omløp. Språkbruken er voldsom og voldelig. Men her er også meldinger med nyttige opplysninger, korte markeringer av synspunkter, og av og til oppstår det likefrem debatt og sivilisert dialog mellom tilhengere av Obama og McCain. Vel så viktig er det dog at det på denne siden foregår en lynrask utveksling av informasjon om hva som er «oppe» i alle andre hjørner av medieuniverset – om hva som skrives i aviser og blader, hva som politiske kommentatorer har sagt på nyhetsprogrammene, hva kandidatene tar opp i talene sine rundt om i landet nettopp nå osv. Og enhver usaklig beskyldning et eller annet sted i medieuniverset får straks motsvar med relevant informasjon og med lenker til avisartikler og TV-klipp på YouTube.

Det er ingen utsikt til at verden vil få stemmerett til det amerikanske presidentvalget i overskuelig fremtid. Eller at det vil bli opprettet en verdensregjering til løsning av våre felles, globale problemer med det første. Men aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et første tegn på at det er ved å oppstå en global digital offentlighet – som kan mobiliseres når sakene er viktige nok. Det er interessant i seg selv. Uansett hva som blir resultatet på tirsdag. Godt valg!

En hjerteløs verdens ømhet

Kommentar, Bergens Tidende, 20.04.2008

Freud møter Marx i den uendelige soap om kampen mellom Barack Obama og Hillary Clinton

La oss være ærlige. Det er utrolig underholdende å følge den amerikanske valgkampen, og særlig da slagsmålet mellom Barack Obama og Hillary Clinton. Underholdende og også litt pinlig. Litt som å snike seg til å se en skikkelig lavbudsjett-soap. Som i tillegg har festlige innslag fra andre trash-TV genrer av typen Robinson og American Idol – for slett ikke å snakke om Extreme Makeover: Et av høydepunktene så langt var da millionærsenatoren Hillary for en stund siden plutselig droppet sitt mørkeblå powersuit og forvandlet seg til tøff arbeiderklassemamma i lyserød akrylbuksedrakt. 

Hvordan de to kandidatene vil løse USAs enorme problemer interesserer oss soap-entusiaster midt på ryggen. Vi vil ha temperatur, polarisering, drama. Og vi får det. Hver uke finner amerikanske journalister og kommentatorer stoff til nye episoder – «Hillary skaper fred i Irland», «Obama og den gale presten», «Hillary og Rambo i Bosnia». Og hvis det av og til blir for kjedelig, kan man alltid stole på at Bill Clinton kommer trampende inn i glassbutikken med et par friske uttalelser.

Denne ukes episode het «Obama i motvind». Manuskriptet var blant annet skrevet av Sigmund Freud og Karl Marx. Og mot slutten kom det en formidabel oppvisning i politisk retorikk. Så si ikke at det ikke er lærerikt å se soap.

Først et lite resymé: Obama har som kjent et problem. Han er … hvordan skal man si det? … han er … vel … han er svart. Og det er store grupper av hvite arbejderklassevelgere i Ohio, Pennsylvania og mange andre steder som nettopp av den grunnen aldri kommer til å stemme på ham. Alle har innsett problemet. Unntatt Obama selv. Han er «in denial» som Freud ville ha sagt: Han fortrenger helst problemet, og når det av og til dukker opp, som for eksempel på møtet med rike støttespillere i San Francisco for to uker siden, da benekter og forskyver han det. Rett etter Freuds lærebok.

Og her er det så at Marx tar over. De fleste husker bemerkningen om at religion er «folkets opium». Men Marx sa faktisk i samme sammenheng at religion også er en protest mot den virkelige verdens elendighet. «Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet». Det er nettopp dette – religionens utopisk-kritiske moment – som Obama grep tak i den søndagen. Han forklarte at folk i de små byene i Pennsylvania og i Midtvesten overhodet ikke er rasister. De er bare fattige, arbeidsløse. «Og det er ikke overraskende at de da blir bitre, de klamrer seg til rifler eller religion eller antipati mot folk som ikke er som dem eller anti-immigrant stemninger eller anti-frihandel stemninger som en måte å forklare sine frustrasjoner på».

Vel, dette er nok ikke den mest presise analyse av den politiske situasjonen i Midtvesten, men det er da i det minste en vakker tanke at religiøse fundamentalister og våpenfanatikere og fremmedhatere i virkeligheten er undertrykte skapninger som lenges etter ømhet i en hjerteløs verden.

Hillarys taleskrivere skjønte med en gang hva hun her hadde fått i fanget, og kom hurtig opp med en stripe talepunkter som hun siden har fremført i alle tenkelige medier. Hun starter med å si at Obamas «nedlatende bemerkninger» om «menneskene i småby-Amerika» er «elitiske» og «uten bakkekontakt». Da er banen merket opp: Millionæren fra New York i rollen som folkelig småby-jente på den ene siden, den fisefine storbygutten på den andre. Og etter et par setninger om amerikanske verdier og livssyn går hun da etter strupen med et overdådig stykke retorikk som starter med en henvisning til «the Second Amendment», tilføyelsen til den amerikanske forfatningen som understreker «folkets rett til å ha og bære våpen»:

«Amerikanere som tror på «the Second Amendment», mener det dreier seg om forfatningsmessige rettigheter. Amerikanere som tror på gud, mener det er et spørsmål om personlig overbevisning. Amerikanere som tror på å beskytte gode amerikanske arbeidsplasser, mener det er et spørsmål om den amerikanske drøm.»

Det er så virtuost snekret sammen, dette, at man bare må ta hatten av. I realiteten sier Hillary at det ikke er så farlig med våpenfanatikere, religiøse fundamentalister og fremmedhatere. De er alle gode amerikanere. Og samtidig får hun indirekte påpeket at den elitiske Obama i realiteten er imot forfatningen, imot trosfrihet og imot den amerikanske drøm. Ja, han er rett og slett uamerikansk. Ikke særlig subtilt, men utrolig effektivt.

Før Hillarys taleskrivere fikk finslipt strategien, kom hun med denne lille, spontane kommentaren til Obamas uttalelse: «Jeg tror ikke det hjelper å dele landet vårt i et Amerika som er opplyst og et som ikke er det. Hvis man vil være president for alle amerikanere, må man respektere alle amerikanere». Dette er nok hva hun egentlig mener om saken: Hvis man vil være president i USA, da hjelper det ikke å problematisere de holdningene som preger den uopplyste delen av befolkningen. Da trenger man alle de stemmene man kan få.