Mens verden holder pusten

Kommentar, Bergens Tidende, 02.11.2008

Aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et tegn på at det er ved å oppstå en global, digital offentlighet

Jeg var på konferanse med amerikanske kolleger i forrige uke. Mange av dem er demokrater som i åtte år har klaget over Bush-regjeringen. Men nå da? En intelligent, karismatisk Barack Obama ligger i front på meningsmålingene. McCain tuller omkring som en senil nisse; alt han tar i, blir til gråstein; og tenk på visepresidentkandidaten hans ... Nå må dere da være glade, sa jeg til mine amerikanske kolleger. Nei, de var jo ikke det! De var dypt pessimistiske. De forventet at alt som kan gå galt, kommer til å gå galt innen tirsdag.  «Vi holder pusten», sa en av dem.

De er ikke de eneste. Hele verden holder pusten i disse dagene. For verden er blitt et meget annerledes sted i løpet av Bushs åtte år ved makten. «Har vi ikke fått nok?» er sloganet på en av plakatene for Obama der designeren Rich Silverstein simpelthen har laget en uendelig lang liste av ord knyttet til Bush-regjeringen – Irak, masseødeleggelsesvåpen, Abu Ghraib, Guantanamo, Kyoto osv. Nesten ingen av disse ordene refererer til lokale, amerikanske fenomener. Den katastrofale invasjonen i Irak, de blussende konfliktene i Midtøsten, galopperende klimaproblemer, konsentrasjonsleirer, tortur, kidnapping av mistenkte osv. – alt er noe som angår oss.  Og som om dette ikke var nok, må vanlige mennesker over hele verden nå være med på å betale regningen for dereguleringen av det amerikanske finansmarkedet.

Den engelske historikeren Timothy Garton Ash skrev nylig at amerikanerne fremdeles lider under «en rørende illusjon om at dette er deres valg». De tar feil. Det er vårt valg. Verdens valg. Vår fremtid avhenger av dette valget.  «Alt vi mangler, er stemmerett», skrev han.

Verden har ikke stemmerett, men hele verden er likevel tvunget til å være intenst opptatt av dette valget. Da er det godt at mulighetene for å holde seg oppdatert er betydelig bedre nå enn tidligere. All verdens aviser og medieorganisasjoner dekker valget fra dag til dag, og tillegg kan enhver med adgang til internett følge kampen helt ned i de minste detaljene minutt for minutt. For den samme medieteknologien som Obama har utnyttet så virtuost i kampanjen sin, har åpnet valget mot verden.

Da Howard Dean forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat i 2004, gikk han på internett for å samle inn penger. Obama gjør også det, men han utnytter samtidig den digitale teknologiens muligheter for rask kommunikasjon og raske tilbakemeldinger.  Han og hans stab integrerer on-line med real life som man sier i de kretsene – de har klart å mobilisere tusener av frivillige via nettet, epost, ipod osv. Og har skapt en grasrotsbevegelse som er i full sving med å få folk til å gå mann av huse og stemme.

Vi som er henvist til å følge dette valget som tilskuere, merker den digitale mobiliseringen i alle sektorer av internett. Det er en forrykende aktivitet på politiske nettsteder, i blogger av enhver art, i kommentarfeltene til avisenes nettsteder osv. Og hvis man vil merke hvordan den politiske vinden blåser og vender seg fra sekund til sekund, kan man gå på Twitter, tjenesten der folk skriver korte tekstmeldinger til hverandre og til verden. Selskapet har de siste månedene silt meldingene og samlet alle som inneholder referanser til det amerikanske valget på ett nettsted: election.twitter.com. Om dagen kommer det mest meldinger fra Europa og Asia. Men ut på ettermiddagen når amerikanerne kommer på nett, blir det fart på siden. Meldingene raser nedover skjermen, løgner og sannheter, rykter, frykt og ønsketenkning mellom hverandre.

Umiddelbart virker denne tekststrømmen mest som et grumset utslipp. Høyreradikale gærninger spyr ut rasistisk hets.  Politiske demagoger setter falske rykter i omløp. Språkbruken er voldsom og voldelig. Men her er også meldinger med nyttige opplysninger, korte markeringer av synspunkter, og av og til oppstår det likefrem debatt og sivilisert dialog mellom tilhengere av Obama og McCain. Vel så viktig er det dog at det på denne siden foregår en lynrask utveksling av informasjon om hva som er «oppe» i alle andre hjørner av medieuniverset – om hva som skrives i aviser og blader, hva som politiske kommentatorer har sagt på nyhetsprogrammene, hva kandidatene tar opp i talene sine rundt om i landet nettopp nå osv. Og enhver usaklig beskyldning et eller annet sted i medieuniverset får straks motsvar med relevant informasjon og med lenker til avisartikler og TV-klipp på YouTube.

Det er ingen utsikt til at verden vil få stemmerett til det amerikanske presidentvalget i overskuelig fremtid. Eller at det vil bli opprettet en verdensregjering til løsning av våre felles, globale problemer med det første. Men aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et første tegn på at det er ved å oppstå en global digital offentlighet – som kan mobiliseres når sakene er viktige nok. Det er interessant i seg selv. Uansett hva som blir resultatet på tirsdag. Godt valg!

Fra arkivene

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.03.2007

Nettsteder som YouTube og DailyMotion har gitt begrepet offentlighet ny mening. Enhver ekshibisjonist med kamera og tilgang til internett kan presentere seg selv og sin katt for verden og oppnå de obligatoriske femten sekunders berømmelse. Også mediehastigheten har fått en ny omdreining. Få minutter etter at Britney Spears har blamert seg på et talk show, ligger dokumentasjonen ute på YouTube.

Nettstedene dyrker det flimrende aktuelle. Men de er også arkiver som gjemmer alt mulig rart. Søk, og du skal finne – for eksempel et gammelt filmopptak fra en sommerdag i 1938 der Lester Young står i sitt stiveste puss foran Count Basies orkester på en friluftskonsert i New York. Eller de to eneste eksisterende filmopptak av Charlie Parker – et med Coleman Hawkins fra 1950 og et med Dizzy Gillespie ved Down Beat Awards i 1952. Eller verdens eneste filmopptak av Clifford Brown – han står i et tv-studio i Detroit og spiller, helt alene, i 1956, få måneder før han dødde. Og så er det Coltrane. Folk trodde en gang at det bare fantes tre-fire tv-opptak med ham. Men søk på hans navn nå og se hva som kommer opp. Min personlige favoritt er et konsertopptak fra Düsseldorf i 1960 der han blåser sokkene av Stan Getz – akkompagnert av en desorientert, men sammenbitt Oscar Peterson.

Tidligere tok man vist ikke opphavsrettighetene så nøye på disse nettstedene. Nå holder man bedre justis. Likevel er det fremdeles mye å hente: Miles Davis, Sonny Rollins, Bill Evans og alle de andre – i kornede, svart-hvite opptak fra fjernsynets barndom på 50- og 60-tallet. Og det ligger også mye interessant i den klassiske avdelingen av arkivet: Tidlige filmer og tv-opptak med Callas og di Stefano. Winterreise med Fischer-Dieskau. Pianister som Landowska, Michelangeli, Rubinstein. Strykere som Heifetz, Piatigorsky. Og så videre.

Min sønn kaller YouTube for GlueTube. Ikke uten grunn. Man blir fort fanget inn og sitter klistret til skjermen i timevis. Den ene videosnutten trekker den andre med seg. Sist var det søndagen som gikk. Jeg fant, jeg fant! Et intervju med Boulez om Webern og Messian. Chet Baker i et klipp fra en gammel B-film. Horowitz’ legendariske Moskva-konsert. Tjue minutter med Dexter Gordon i mitt gamle Montmartre. Og dagens mimrestund: Et kort glimt av Sonny Rollins fra en konsert i 1965 med NHØP og Alan Dawson. Hans beste konsert noensinne. Jeg vet det. Jeg satt i salen.