Musikalsk spiritisme

Musikkommentar, Bergens Tidende, 09.04.2008

Det er 1080 numre på den offisielle fortegnelsen over Bachs verker. Mozart-fortegnelsen har 626 numre. Beethovens opusfortegnelse har 138 numre; mange av numrene dekker over flere verk; i tillegg skrev han om lag 150 unummererte verk.

De var produktive, de gamle komponistene. Men ikke produktive nok. Mange hundre år etter deres død krever publikum fremdeles mer. Historikerne dykker ned i gamle arkiver og sjekker om det ikke skulle gjemme seg et eller annet der. Og min santen! Av og til er det napp. I 1982 fant de en ukjent Mozart-symfoni i Odense. I 2005 fant de en ukjent Bach-arie i Weimar. Og det dukker stadig opp små noteark der Beethoven har skissert noe lurt.

Verkfortegnelsene vokser. Men det er ikke nok. Folk vil ikke bare høre verkene. De vil kjenne komponistene personlig. De vil ha innsyn i deres mest intime hemmeligheter. Og da må historikerne igjen i arkivene. De kommer tilbake med vielsesattester, skjøter på eiendom, legeerklæringer, dødsattester. Så nå kjenner vi Bachs øyensykdom. Vi vet hva Beethoven foretok seg time for time. Vi kan lese Robert Schumanns sykejournal og sjekke hvordan legene vurderte hans toalettbesøk.

Likevel er det fremdeles ikke nok. Folk vil ikke bare kjenne de store komponistene og deres musikk. De vil vite hvordan de så ut. De vil se dem med egne øyne. At fotografiet først ble oppfunnet i 1839, er selvsagt et problem. Hva gjør man da? Jo, da sender man historikerne på leting igjen. Og det er fremdeles noe å hente. I Bayern fant man for to år siden et fotografi av Mozarts enke, Constanze, tatt i 1840. For et par måneder siden fant man et ukjent portrett av Mozart fra 1783. Og rettsmedisinerne ved universitetet i Dundee har nettopp rekonstruert Bachs ansikt på grunnlag av en avstøpning av hans kranium. Fotografiet av Constanze er ganske visst en bløff.  Det er tvilsomt om maleriet fra 1783 faktisk forestiller Mozart. Og Dundee-kriminologenes buste er tydeligvis betenkelig inspirert av det eneste offisielle maleri av Bach som finnes.

Det er noe både komisk og ubehagelig over denne hysteriske graven i arkivene og den febrilske interessen for hver minste biografiske detalj. Men man kan også se saken fra den andre siden: Fordi disse komponistenes musikk betyr så mye for oss, benekter vi simpelthen at det er forbi. Vi oppfører oss som mennesker i dyp sorg. Vi blir spiritister og forsøker å få kontakt med de døde på tvers av århundrene. Og glemmer at vi i utgangspunktet har bedre kontakt med nettopp disse komponistene enn med noen andre fra samme periode. Ikke på grunn av dokumenter og bilder. Men i kraft av musikken deres. Den musikken de faktisk skrev.