Natt og tåke i den døde byen

Bergens Tidende, 04.11.2024

Opera

«Die tote Stadt», opera av Erich Wolfgang Korngold etter Georges Rodenbachs roman "Bruges-la-Morte"
Bergen Nasjonale Opera, Grieghallen

Erich Korngolds opera «Die tote Stadt» hadde stor suksess ved premieren i Köln og Hamburg i 1920 og i årene rett etterpå. Men operaen ble senere forbudt av nazistene og gikk stort sett i glemmeboken etter Korngold dro i amerikansk eksil og slo seg ned som filmkomponist i Hollywood på 1930-tallet.

Etter andre verdenskrig er «Die tote Stadt» av og til blitt dradd frem igjen, men det er først på 2020-tallet, hundre år etter de første fremføringene, at den er kommet skikkelig inn på repertoaret i de store operahusene. Lørdag kveld hadde den norgespremiere med Bergen Nasjonale Opera i Grieghallen.

I orkestergraven sitter Bergen Filharmoniske Orkester. Det er Eivind Gullberg Jensen, operasjefen selv, som dirigerer. Og vi er med en gang tilbake i tid: Dette er høyspent, senromantisk scenemusikk, beslektet med operaene til Richard Strauss og med Gustav Mahlers symfonier. Og samtidig er det også lyden av 1920-tallets store, tyske kinoorkestre vi hører, storslått, dramatisk musikk med populærmusikalske innslag.

På scenen møter vi Paul, en mann som har mistet konen sin, Marie. Han har aldri kommet seg over dette tapet og har gjort huset sitt om til et museum fylt med bilder av den avdøde og andre relikvier. Når handlingen starter har han nettopp møtt Marietta, en danserinne som har en uhyggelig likhet med Marie.

Paul fremstilles av tenoren Vincent Wolfsteiner og det er sopranen Nadja Stefanoff som synger dobbeltrollen som Marie og Marietta. Begge gir sterke, ekspressive fremstillinger av Korngolds partitur og er sammen med det store orkesteret og Gullberg Jensens presise direksjon med til å gjøre denne norgespremieren til en stor musikalsk suksess.

«Die tote Stadt» er skrevet samtidig med de første tyske, ekspresjonistiske filmene, og jobber med mye av det samme tematiske materialet som de: «das Unheimliche», det uhyggelige dobbeltgjengermotivet, den fetisjistiske dyrkning av døde relikvier, og den demoniske, forfalne byen.

I starten av den sceniske fremstillingen går regissøren Calixto Bieito inn i dette materialet. Hans Paul er en fotograf som har samlet fetisjistiske nærbilder av den døde Maries klær og sko og som projiserer dem opp i slørete, svart-hvite lysbilder på museet sitt.

Dette fotografiske motivet dukker opp flere ganger gjennom forestillingen. Men som handlingen skrider frem, mister Bieito etter hvert interessen og forfaller til en serie slappe, trette regiteater-manerer og tilfeldige innskytelser og assosiasjoner. Mariettas og dansernes ironiske imitasjon av en scene fra Meyerbeers opera «Robert le diable» er for eksempel helt uforståelig hvis du ikke har lest librettoen. Pluss at denne scenen utspiller seg under en kjempemaskin som overrisler sangerne med vanndamp – kanskje fordi librettoen et par steder nevner «Nebel», tåken, som hviler over den døde byen?

Det er mye man kunne si om denne sceniske oppsettingen. Men det viktigste er at norgespremieren musikalsk sett kommer helt i mål takket være Vincent Wolfsteiner, Nadja Stefanoff og Bergen Filharmoniske Orkester og med gode innsatser av Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Edvard Grieg Jentekor.

Musikalsk triumf for Bergen Nasjonale Opera

Bergens Tidende, 19. 03. 2023
Antonín Dvořák: Rusalka
Àlex Ollé, regi
Alfons Flores, scenografi
Håkon Matti Skrede / Kormester
Eivind Gullberg Jensen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester 
Edvard Grieg Kor 
Damestemmer fra Bergen Filharmoniske Kor
Statister fra «Teatertigrene»
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen

Den store tsjekkiske komponisten Antonín Dvořák skrev ikke bare flotte symfonier og vakker kammermusikk, han skrev også operaer – elleve stykker faktisk. Mange av dem var veldig populære i samtiden, men de fleste er glemt i dag. Det er bare den siste, «Rusalka» fra 1901, som fremdeles blir oppført på moderne operascener. I disse dagene kan du høre – og se – den i Grieghallen i regi av Bergen Nasjonale Opera.

Det er snakk om en «lyrisk eventyropera»: Dvořák og librettisten hans, Jaroslav Kvapil, baserte «Rusalka» på et stoff vi kjenner igjen fra europeiske eventyr som for eksempel H.C. Andersens «Den lille havfrue».

Hos Dvořák og Kvapil er tittelfiguren Rusalka en vannymfe som drømmer om å bli menneske og bli sammen med den kjekke prinsen som av og til kommer og bader i skogtjernet der hun og familien hennes bor.

Det går gruelig galt. Rusalka får hjelp av heksen Ježibaba til å bli menneske, men mister stemmen i prosessen. Prinsen vil gifte seg med henne, men opplever henne som kall og fjern. Han svikter henne til fordel for en forførende, vakker fyrstinne. I siste akt vender den sørgende Rusalka skuffet tilbake til tjernet. Prinsen følger etter. Han er forhekset. Rusalka dreper ham og hever trolldommen.

Fremstillingen av denne historien i Grieghallen er, musikalsk sett, en triumf for Bergen Nasjonale Opera. Operasjefen Eivind Gullberg Jensen står selv på podiet i orkestergraven og fører Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Dvořáks partitur, stramt, presist – i en tolkning som både understreker og understøtter begivenhetene på scenen med «wagnerske» ledemotiver, samtidig med at han og musikerne klart får frem alle de romantiske klangfargene som preger store deler av Dvořáks partitur.

Oppe på scenen er svenske Malin Byström konstant i sentrum i rollen som Rusalka. Hun fremstiller Rusalkas lengsler og drømmer i første akt med stor, funklende sopranstemme og forvandler seg til tragisk heltinne i tredje akt der hun fargelegger stemmen sin slik at den får en mørk, nesten mezzo-aktig karakter. Gjennom alle historiens brå vendinger understøtter hun den musikalske tolkningen med et sterkt, fysisk og scenisk nærvær.

Prinsen, Rusalkas motspiller, synges av den amerikanske tenoren Brandon Jovanovich som gir rollen en diskret «italiensk» dreining slik at den nesten høres ut som noe Puccini kunne ha skrevet. Rusalkas far, Vodnik, fremstilles sterkt og autoritativt med rungende stemme av den imponerende kroatiske bassen Ante Jerkunica. Og mezzosopranen Hege Høisæter har, forkledt som dominatrix, noen korte, demoniske innslag i rollen som heksen Ježibaba

Men så var det selve den sceniske fremstillingen, da. Gjennom de siste ti-tjue årene har «Rusalka», regimessig sett, vært en av de mest mishandlede operaene på de internasjonale scenene. Handlingen var vært henlagt til bordeller, til engelske barnehager, til en østerriksk barnemishandlers kjeller – til alle andre steder enn det lille tjernet i skogen. Og figuren Rusalka har vært fremstilt som en skadet ballettdanser, en gateprostituert og så videre.  

Oppsettingen i Grieghallen er vel ikke helt der. Men det er tydelig at Àlex Ollé og regigruppen hans fra Barcelona, «La Fura dels Baus», har hatt problemer med å komme frem til en samlende visuell tolkning av historien om Rusalka.

Ollé har snakket om at «usynliggjørelse» er et tema i librettoen. Og i deler av oppsetningen fremstiller han dette temaet ved å la Rusalka eller medlemmer av gruppen «Teatertigrene» delta som oversette tilskuere til handlinger som skjer på andre deler av scenen, spesielt i akt II der vi befinner oss på prinsens slott. Men synspunktet gjennomføres ikke konsekvent, bare som sporadiske innslag.

Derfor er det spesielt scenografen Alfons Flores som har fått styre den sceniske fremstillingen. For ham er scenen «et rom som viser Rusalkas sjel». Og fordi hun lenges vekk fra nymfefamilien sin, er det ikke noe skogtjern og ikke noe vann på scenen, men derimot et tykt teppe av visne blader – pluss en samling gamle møbler. 

Det er kanskje en slags logikk i dette. Og av og til skaper Flores slående visuelle bilder – som når «Teatertigrene» danner ildfluer i den mørke skogen, eller når møblene løfter seg og vi forstår at vi befinner oss på bunnen av tjernet. Men som helhet fungerer scenografien dårlig og blokkerende for sangernes utfoldelser.

Isolasjon og besettelse

Bergens Tidende nett, 04.10.2020

Carmen – Besettelse i isolasjon

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Kor
Bergen Nasjonale Opera
NRK 2 Hovedscenen

Bergen Nasjonale Opera spinner videre på Bizets historie om den troløse Carmen

Musikkinstitusjonene kom raskt på banen med digitale alternativer da Covid-19 og de strenge smittevernsreglene satte en stopper for store arrangementer med levende musikk.

De siste månedene har vi sittet hjemme foran skjermene og sett på gamle og nye konsertopptak – eller på mer eller mindre vellykkede zoom-opptak av musikere som spiller sammen selv om de er isolert i hver sin del av landet.

Bergen Nasjonale Opera har forsøkt seg med en litt annerledes løsning på korona-problemet. Da de måtte avlyse oppsettingen av Georges Bizets opera «Carmen» i vår, produserte de i stedet «Carmen – Besettelse i isolasjon» – en alternativ videoproduksjon som hadde premiere søndag kveld på NRK 2 Hovedscenen.

«Carmen – Besettelse i isolasjon» er ikke noen vanlig «operafilm». I en situasjon der sangere, kor og orkester er spredt for alle vinder, har det vært umulig å få til en digital versjon av Bizets overdådige utstyrsstykke.

I stedet har manusforfatteren John Ramster, pianisten Stephen Higgins og regissøren Anders Lindstad laget en liten musikalsk fantasi på 40 minutter der de spinner videre på den opprinnelige historien.

Bizets opera handler om den skruppelløse og troløse Carmen som blir drept av sin elsker Don José fordi hun svikter ham til fordel for den kjekke toreadoren Escamillo. BNOs «Carmen – Besettelse i isolasjon» går videre og undersøker hva som egentlig skjedde med Don José etterpå, etter mordet, samtidig med at filmen også aktualiserer den opprinnelige historien og transporterer den fremover fra 1800-tallets Sevilla til 2020-tallets globale medieunivers. 

I BNOs versjon er Carmen blitt en berømt sanger og skuespiller, et internasjonalt medieikon med egen blogg og konto på Instagram. Toreadoren Escamillo er forvandlet til den ukrainske milliardæren Eskil Murov som har utviklet dating-appen «Toreamour». Og Don José? Han er Joseph Navarro, en av Carmens fans – eller rettere en besatt stalker som myrder henne og som etterpå går under jorden inntil han blir funnet av Mina Jensen, en norsk fan og blogger.

Musikalsk sett fungerer denne lille filmen forbløffende godt – i betraktning av at orkester og kor er opptatt i Bergen, mens solistene har sunget inn partiene sine hver for seg, i Ukraina, Spania og Storbritannia. 

Den strålende mezzosopranen Ketevan Kemoklidze fra Georgia er forestillingens stjerne. Hun synger Carmens parti med den helt rette blandingen av frekk kynisme og farlig erotikk. Joseph Navarro synges flott og typeriktig av den imponerende britisk-italienske tenoren Freddie De Tommaso, mens den ukrainske barytonen Andrei Kymach står noe svakere i rollen som Eskil Murov som i hans versjon får et veldig rumlende, «østeuropeisk» uttrykk. Den norske koloratursopranen Beate Mordal har bare en ørliten vokal innsats, men er til gjengjeld god i den sentrale rollen som bloggeren Mina.

Bizets opera varer to og en halv time, BNOs versjon varer 40 minutter. Det sier seg selv at mye musikk har gått tapt i denne reduksjonen. Likevel har BNO-teamet klart å skape et sammenhengende musikalsk univers om den nye fortellingen.

Og, jo, alle de store, berømte ariene er med – Carmens Habanera og «Près des remparts de Séville», Josés Blomsterarie, Escamillos Toreador-arie og hans duett med Carmen i «Si tu m'aimes».

I tillegg understøtter orkestret den nye handlingen med velfungerende utdrag av operaen – blant annet noe av mellomspillet mellom akt II og III. Og når bildene viser oss Carmens fans samlet i sorg foran Grieghallen, hører vi koret synge et vakkert utdrag av Bizets «Agnus Dei». 

«Carmen – Besettelse i isolasjon» er en liten, fin film – som NRK gjerne kunne sende fort i reprise.

Det store formatet

Bergens Tidende, 13.12.2019

Ketil Hvoslef

Orkesterverk

Leif Ove Andsnes, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester 

Simax Classics

«Det finns ingen musikk som likner dette»

Det starter med buldrende pauker og dramatiske klaverakkorder. Et par sekunder tror du kanskje det er Griegs klaverkonsert du hører? Men du skjønner fort at du har kommet inn i et helt annerledes univers. Du er i Ketil Hvoslefs verden.

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet i Grieghallen og spiller solostemmen i Hvoslefs klaverkonsert sammen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester. Vi hører dem på den nye Simax-platen som er gitt ut i anledning Hvoslefs 80-årsdag tidligere i år.

Klaverkonserten ble i sin tid nettopp skrevet til Andsnes. Han uroppførte den i Stavanger i 1993 og spilte den to år etter i Bergen. Senere er den blitt revidert og forkortet noe, men den har fremdeles tre satser – rask, langsom, rask. Og det er vel egentlig det eneste ved den som likner på en tradisjonell  klaverkonsert.

For hos Hvoslef er det ingen store klavermelodier, ingen sangbare temaer, ikke noe ydmykt orkesterakkompagnement. Til gjengjeld er her voldsom, spenning og skarp, musikalsk dramatikk.

Lydbildet er dominert av slagverk. Noen ganger imiterer klaveret skarptrommens figurer og spiller dem videre, over til strykerne. Andre ganger blåser Andsnes orkan i klaveret slik at det dype registeret ikke lar seg skille fra lyden av dundrende pauker.

Hele verket er konstruert som en storslått fortelling. Den folder seg ut i klare, presist tegnede musikalske begivenheter, i konflikter, kollisjoner og plutselige, eiendommelige forsoninger mellom klaveret og orkestergruppene.

«Det finns ingen musikk som likner dette», sier Andsnes et sted i tekstheftet. Og det har han helt rett i.

BFO spiller to andre orkesterstykker av Hvoslef på platen, to stykker som heller ikke likner noe annet – «Ein Traumspiel» fra 2009 dirigert av Eivind Gullberg Jensen og en orkesterversjon av Hvoslefs opera Barabbas fra 2004 dirigert av Juanjo Mena.

Begge er velkomne tilskudd til Hvoslef-diskografien. Der tidligere plater har dokumentert den kammermusikalske produksjonen hans, får vi her anledning til å høre hvordan han arbeider med de store, musikalske formatene.

Men det er like fullt den presise, klare tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert som er platens høydepunkt.

Eller kanskje en skulle si: tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert nr. 1? For i Nasjonalbibliotekets notesamling ligger det et Hvoslef-partitur fra 2018, et manuskript med tittelen «Piano concerto No. 2». Det verket skulle jeg gjerne hørt spilt inn på plate.

Leif Ove og Harmonien

Bergens Tidende, 31.01.2015

Leif Ove Andsnes, klaver

Ragnhild Hemsing, fiolin

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester

Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett – og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende Candide-ouverture. Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.

Nei, dette var ikke noen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret. Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet. Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie – han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent. Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien – om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som teenager, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988. Og mye mer.

Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle – en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.

Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform. BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert. Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni. I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill. I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne. 

Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden. Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.

Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens Korfantasi. Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor. Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede. Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld: Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret. Og så braker det løs med 150 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.

«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring. Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.  

Befriende ukorrekt

Bergens Tidende, 15.04.2011

Verk av Hvoslef, Mozart og Sjostakovitsj

Hélène Grimaud, klaver

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med Hélène Grimaud. Og med Eivind Gullberg Jensen

Ingen tvil om hva som var hovedattraksjon på torsdagskonserten: franske Hélène Grimaud, i Bergen for første gang. Fra platene vet vi at hun er en eventyrlig pianist som favner vidt og som ikke er redd for å gå sine egne veier når det gjelder tolkninger og repertoar. Og i går kveld gjaldt det så et av kjerneverkene i litteraturen, Mozarts klaverkonsert nr. 23 i A-dur – som hun spilte imponerende virtuost. Og befriende musikkpolitisk ukorrekt. Her var ingen tilløp til «autentisk» oppførelsespraksis, ingen forsøk på å presse verket tilbake i det spartanske 1700-tallet. Tvert imot spilte hun det framover, langt inn i det følgende århundre, med flott, åpen flygelklang, briljant, funklende frasering og fine rytmiske nyanser og friheter både i de raske yttersatsene og i den sorgtunge adagioen. Pluss at hun hadde valgt en veldig romantisk kadens i førstesatsen.

Hun fikk god støtte fra BFO underveis. Og resten av kvelden var det anledning til å nyte samarbeidet mellom orkestret og kveldens dirigent, Eivind Gullberg Jensen. Første verk på programmet var Ketil Hvoslefs Ein Traumspiel som nettopp er skrevet til Gullberg Jensen. Og som passer godt til hans stramme, presise dirigentstil. Det er snakk om en serie klare, skarpe musikalske fraser og gester som er montert opp mot hverandre i stadige kollisjoner og brudd. Verket er lett å følge med øret, men er samtidig – som det drømmespill tittelen hentyder til – vanskelig å få til å danne sammenheng. Og passet i så måte godt sammen med kveldens siste verk, Shostakovitsj’ sjette symfoni fra 1939.

Shostakovitsj hadde egentlig lovet de sovjetiske partifunksjonærene noe i retning av Beethovens niende, et grandiost, monumentalt verk med kor og solister, alt sammen til minne om Lenin. Men han skrev i stedet en merkelig, ubalansert komposisjon der førstesatsen er en deklamerende largo som varer tjue minutter, mens de to andre satsene er raske og korte. Pluss at den tredje virker som om den er skrevet til et sirkusnummer med galopperende hester. BFO og Gullberg Jensen ga dette eiendommelige verket en glødende, overbevisende tolkning. De klarte å holde en knitrende intensitet oppe gjennom hele den lange førstesatsen. Og slapp så musikken og humøret fri i de to siste satsene der stort sett alle grupper var i ilden og briljerte. En fin kveld!

Når musikken forsvinner

Bergens Tidende, nett, 22.05.2009

Verker av Schubert, Strauss og Sørensen

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Åpningskonsert i musikkteaterets tegn

På festspillenes åpningskonsert for to år siden urfremførte BFO danske Bent Sørensens «Exit Music». På festspillenes åpningskonsert i år urfremførte BFO «Exit Music» igjen.

Vel, det er ikke helt så paradoksalt som det umiddelbart høres ut. For Sørensen har i mellomtiden arbeidet videre med verket, utvidet det fra ett til tre kvarter, lagt på nye lag, flettet inn sitater av egne eldre verk og av eldre komponister. I tillegg blir verket nå brukt som ramme om «Sounds Like You», et skuespill med tekst av hans landsmann Peter Asmussen.

I sin nye skikkelse har musikken samme drømmeaktige, svevende kvaliteter som i den første versjonen. Av og til hører man at det bak de sitrende strykerne er noen som nynner med, av og til aner man at det inne i orkesterklangen ligger en enkel vuggesang, men dette er bare korte glimt som rask dekkes av nye klanger eller av skarpe drønn i messing og slagverk. Sørensens musikk lever ikke av gjenkjennelige melodier eller temaer, men av musikalsk stoff som bygger seg opp og går i oppløsning, av konturer som avtegner seg og viskes ut.

Utgangspunktet for den første versjonen av «Exit Music» var en drøm der Sørensen så musikken sin forsvinne ut i et åpent landskap. I «Sounds Like You» vender han tilbake til denne situasjonen og forsøker igjen å fastholde den flyktende musikken. Men denne gangen dreier det seg om å finne ut hva som skjer når musikken forsvinner ut blant tilhørerne i konsertsalen.

Handlingen er enkel: En mann (Trond Espen Seim) og en kvinne (Ane Dahl Torp) sitter blant oss i salen og lytter til «Exit Music», de møtes, de elsker, de skilles. Asmussen forteller historien i enkle, korte dialoger og replikker – teksten har uklare grenser mellom nåtid og fortid, mellom handling og erindring. Skuespillerne som reiser seg og vandrer rundt i salen, er aktører som snakker sammen og handler her og nå, og er samtidig tilbakeskuende fortellere som hver for seg reflekterer over hva som egentlig skjedde den gang da.

På ett nivå har Asmussen klart å matche Sørensens gåtefulle musikk, men selv om teksten hans er åpen og tvetydig, har den like fullt en tung bokstavelighet som punkterer den uhåndgripelige musikkens svev. Og selv om personene snakker i mobiltelefon med hverandre og opptrer i moderne klær, er det noe uendelig gammelmodig over hva de snakker om: Hun drømmer masochistisk om å bli fri ved å underkaste seg mannen; han er en tvilende drømmer som streber med å få mening i livet og føler at han er i ferd med å forsvinne. Det er så mye dødsdrift og Weltschmerz og eksistensialisme og foreldede kjønnsroller i denne teksten at man nærmest føler seg hensatt til en dansk femtitallsroman.

Det er mange spektakulære momenter i forestillingen – hovedpersonenes vandringer, koret som sitter spredt ut i salen blant publikum og både synger og snakker, musikerne som forlater plassene sine som i Haydns Avskjedssymfoni. Men regissøren Katrine Wiedemann har også gjort en del umotiverte grep, pluss at de to elskovsscenene rett og slett virker noe klamme – for nå å bruke Sørensens eget uttrykk.

Uansett alle gode intensjoner lykkes det ikke å fange Sørensens musikk med tekst og regi og få «Sounds Like You» til å folde seg ut og bli skikkelig musikkteater.

Før pausen fremførte den glimrende dirigenten Eivind Gullberg Jensen og BFO eksempler på tidligere tiders musikkteater. I serien av utdrag fra Schuberts scenemusikk til Rosamunde (op. 26) kom musikerne temmelig urolig fra start, men de samlet seg etter hvert og ga gode fremføringer av de to sviskene Entr’acte nr. 3 og Ballet nr. 2. Sopranen Ann-Helen Moen hadde en fin tolkning av Schuberts enkle, folkelige romanse om fullmånen, og det var gode innsatser fra BFOs kor i de to korsatsene, blant annet en flott kvartett i Hirtenchor. Første avdeling sluttet med en fargesprakende versjon av Richard Strauss’ Rosenkavalersuite.

Djevelens advokat

Bergens Tidende, 27.04.2004

Verk av Haydn, Paganini og Mozart

Annar Follesø, fiolin

Clara Bystrand, sopran

Turid Moberg Kirkbride, alt

Håkon Matti Skrede, tenor

Thorbjørn Gulbrandsøy, bass

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Korskirken

Collegium Musicum avslutter sesongen med wienerklassisk kirkemusikk og Annar Follesø som solist i demonisk fiolinkonsert

Han har solgt sjelen sin. Når han spiller, står djevelen ved hans side – sa folk om Paganini, fiolinens første superstar. Ingen trodde det var menneskelig mulig å spille så blendende, så virtuost som han. I samtiden og lenge etterpå ble hans komposisjoner ansett som unaturlige, uspillelige. Slik er det ikke lenger. Men likevel er det ganske dristig av en ung fiolinist som Annar Follesø å stille opp i Korskirken søndag kveld med Paganinis fiolinkonsert nr. 2 på programmet. For her står de tekniske utfordringene virkelig i kø.

Follesø gikk prisverdig uimponert til oppgaven og ga verket en flott, kraftfull tolkning med bredde i melodiføringen og god sans for de store linjene i verket.  Men man savnet det fandenivoldske, det ekstra demoniske glimtet som må til hvis dette utadvendte verket skal komme til å gnistre og sveve. I tillegg var det en del uklart spill i de halsbrekkende virtuose partiene.

Det var sesongslutt for Collegium Musicum. Og en god anledning til å gjøre status. Orkestret er i toppform for tiden. Med Eivind Gullberg Jensen som dirigent ble Haydns Te Deum (Hob. XXIIIc:2) og Mozarts Kroningsmesse (KV 317) en flott opplevelse - spilt med nettopp den lette, friske klangen som har preget mange av sesongens konserter og som passer så glimrende til det wienerklassiske repertoaret. Konserten demonstrerte dessuten at koret etter hvert er i stand til å klare store, krevende oppgaver, men også at det fremdeles er noe igjen å jobbe med. Spesielt virket innsatsene i Haydns Te Deum alt for røffe og uferdige, med mer rå kraft enn artikulasjon i tolkningen.

Blant solistene i Mozarts messe merket vi oss svenske Clara Bystrand som sang sopranpartiene med stor, kompleks stemme, solid støttet av Turid Moberg Kirkbrides varme, mørke alt. Herrene, Håkon Matti Skrede og Thorbjørn Gulbrandsøy, stod noe svakere i lydbildet og kjempet tilsynelatende med intonasjonsproblemer, noe som gjorde den uakkompagnerte kvartetten i Credo-delen mer atonal enn Mozart vel egentlig hadde tenkt seg.