Musikalsk triumf for Bergen Nasjonale Opera

Bergens Tidende, 19. 03. 2023
Antonín Dvořák: Rusalka
Àlex Ollé, regi
Alfons Flores, scenografi
Håkon Matti Skrede / Kormester
Eivind Gullberg Jensen, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester 
Edvard Grieg Kor 
Damestemmer fra Bergen Filharmoniske Kor
Statister fra «Teatertigrene»
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen

Den store tsjekkiske komponisten Antonín Dvořák skrev ikke bare flotte symfonier og vakker kammermusikk, han skrev også operaer – elleve stykker faktisk. Mange av dem var veldig populære i samtiden, men de fleste er glemt i dag. Det er bare den siste, «Rusalka» fra 1901, som fremdeles blir oppført på moderne operascener. I disse dagene kan du høre – og se – den i Grieghallen i regi av Bergen Nasjonale Opera.

Det er snakk om en «lyrisk eventyropera»: Dvořák og librettisten hans, Jaroslav Kvapil, baserte «Rusalka» på et stoff vi kjenner igjen fra europeiske eventyr som for eksempel H.C. Andersens «Den lille havfrue».

Hos Dvořák og Kvapil er tittelfiguren Rusalka en vannymfe som drømmer om å bli menneske og bli sammen med den kjekke prinsen som av og til kommer og bader i skogtjernet der hun og familien hennes bor.

Det går gruelig galt. Rusalka får hjelp av heksen Ježibaba til å bli menneske, men mister stemmen i prosessen. Prinsen vil gifte seg med henne, men opplever henne som kall og fjern. Han svikter henne til fordel for en forførende, vakker fyrstinne. I siste akt vender den sørgende Rusalka skuffet tilbake til tjernet. Prinsen følger etter. Han er forhekset. Rusalka dreper ham og hever trolldommen.

Fremstillingen av denne historien i Grieghallen er, musikalsk sett, en triumf for Bergen Nasjonale Opera. Operasjefen Eivind Gullberg Jensen står selv på podiet i orkestergraven og fører Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Dvořáks partitur, stramt, presist – i en tolkning som både understreker og understøtter begivenhetene på scenen med «wagnerske» ledemotiver, samtidig med at han og musikerne klart får frem alle de romantiske klangfargene som preger store deler av Dvořáks partitur.

Oppe på scenen er svenske Malin Byström konstant i sentrum i rollen som Rusalka. Hun fremstiller Rusalkas lengsler og drømmer i første akt med stor, funklende sopranstemme og forvandler seg til tragisk heltinne i tredje akt der hun fargelegger stemmen sin slik at den får en mørk, nesten mezzo-aktig karakter. Gjennom alle historiens brå vendinger understøtter hun den musikalske tolkningen med et sterkt, fysisk og scenisk nærvær.

Prinsen, Rusalkas motspiller, synges av den amerikanske tenoren Brandon Jovanovich som gir rollen en diskret «italiensk» dreining slik at den nesten høres ut som noe Puccini kunne ha skrevet. Rusalkas far, Vodnik, fremstilles sterkt og autoritativt med rungende stemme av den imponerende kroatiske bassen Ante Jerkunica. Og mezzosopranen Hege Høisæter har, forkledt som dominatrix, noen korte, demoniske innslag i rollen som heksen Ježibaba

Men så var det selve den sceniske fremstillingen, da. Gjennom de siste ti-tjue årene har «Rusalka», regimessig sett, vært en av de mest mishandlede operaene på de internasjonale scenene. Handlingen var vært henlagt til bordeller, til engelske barnehager, til en østerriksk barnemishandlers kjeller – til alle andre steder enn det lille tjernet i skogen. Og figuren Rusalka har vært fremstilt som en skadet ballettdanser, en gateprostituert og så videre.  

Oppsettingen i Grieghallen er vel ikke helt der. Men det er tydelig at Àlex Ollé og regigruppen hans fra Barcelona, «La Fura dels Baus», har hatt problemer med å komme frem til en samlende visuell tolkning av historien om Rusalka.

Ollé har snakket om at «usynliggjørelse» er et tema i librettoen. Og i deler av oppsetningen fremstiller han dette temaet ved å la Rusalka eller medlemmer av gruppen «Teatertigrene» delta som oversette tilskuere til handlinger som skjer på andre deler av scenen, spesielt i akt II der vi befinner oss på prinsens slott. Men synspunktet gjennomføres ikke konsekvent, bare som sporadiske innslag.

Derfor er det spesielt scenografen Alfons Flores som har fått styre den sceniske fremstillingen. For ham er scenen «et rom som viser Rusalkas sjel». Og fordi hun lenges vekk fra nymfefamilien sin, er det ikke noe skogtjern og ikke noe vann på scenen, men derimot et tykt teppe av visne blader – pluss en samling gamle møbler. 

Det er kanskje en slags logikk i dette. Og av og til skaper Flores slående visuelle bilder – som når «Teatertigrene» danner ildfluer i den mørke skogen, eller når møblene løfter seg og vi forstår at vi befinner oss på bunnen av tjernet. Men som helhet fungerer scenografien dårlig og blokkerende for sangernes utfoldelser.