Sirkus og alvor

Bergens Tidende, 03.11.2012

Operafest

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Fornøyelig sesongåpning med Bergen Nasjonale Opera

Kveldens overskrift var «Operafest». Og festlig var det i alle fall i Grieghallen på torsdag da Den nye Opera åpnet en ny sesong og samtidig feiret navneskifte til Bergen Nasjonale Opera.

Alle kluter var satt til. Det var et langt, avvekslende musikalsk program, og den engelske regissøren Olivia Fuchs hadde komponert et flott, fargesprakende sceneshow. Det var akrobater og flammeslukere. Det var rosedryss fra taket. Det var syklister og dansende korpiker. Den svenske mezzosopranen Charlotte Hellekant danset med Andrew Litton og kysset tilfeldige herrer i salen. Og den finske humørbomben Sirkka Lampimäki slo hjul midt i en arie av Gounod.

God sirkusstemning, altså. Men også mye god musikk. Og gode solister. I tillegg til Hellekant og Lampimäki hørte vi tyske Torsten Kerl (tenor), ungarske Béla Perencz (baryton) og bergenske Thorbjørn Gulbrandsøy som tidligere har sunget baryton, men som nå er gått over i tenor-faget.

En slik kveld sitter sviskene selvsagt løst. Det startet med Hellekant i Habaneraen fra Bizets «Carmen» og det sluttet med Hellekant som Lehárs glade enke. Og innimellom hørte vi Sirkka Lampimäkis ekvilibristiske, skarpe sopran i Nattens Dronning fra Mozarts «Tryllefløyten», en rolle hun nettopp har sunget ved den finske nasjonaloperaen. KorVest og Bergen Filharmoniske Kor sang «summekoret» fra Puccinis «Madama Butterfly» og operaens sjarmerende barnekor ga oss et fint utdrag fra «Carmen».

Det var fest og høyt humør. Men også alvorligere stunder innimellom. Hellekant som imponerte kvelden igjennom, hadde blant annet en sterk, følelsesladet duett med Gulbrandsøy i et utdrag fra Massenets «Werther». Men ellers var det spesielt herrene som tok seg av alvoret. Vi hørte blant annet Béla Perencz som Jago fra Verdis «Otello» og Scarpia fra Puccinis «Tosca», to demoniske roller som han sang med en kraftig, lett blafrende stemme.  Torsten Kerl som er en typisk heltetenor, passet fint i rollen som Florestan fra Beethovens «Fidelio», og viste mot slutten av kvelden at han også har sans for det lettere operetterepertoaret.

Det er sangerne og koret som er i sentrum en slik kveld. Men det som kanskje imponerte mest underveis, var Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton – som fulgte med oppmerksomt gjennom alle de brå stemningsskiftene og hele tiden la en fleksibel, smidig ramme rundt solistene.  Bergen Nasjonale Opera er heldig som har musikalske støttespillere av dette formatet.

Opera på bergensk

Bergens Tidende, 14.10.2004

W. A. Mozart og E. Schikaneder: Tryllefløyten

Njål Sparbo (Sarastro), Håkon Matti Skrede (Tamino), Hilde Hasselberg (Pamina), Hilde Veslemøy Hagen (Nattens Dronning), Thorbjørn Gulbrandsøy (Papageno), Åshild Tutturen Jakobsen (Papagena).

Regi: Magne Skrede, Cornelia Simon, Karl Boman Larsen

Dirigent: Bjarte Engeset

Rudolf Steinerskolen i Bergen

Fana Unge Musikkteater

Collegium Musicum

Grieghallen

Tryllefløyten som musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien.

Steinerskolen i Bergen fyller 75 år og feirer seg selv med en festlig oppsetning av Mozarts Tryllefløyten. Og demonstrerer at her er det et miljø som må telles med neste gang man diskuterer opera i Bergen. For det er helt imponerende hva Steinerfolkene får til i Grieghallen i samarbeid med Fana Unge Musikkteater, Collegium Musicum og mange andre gode krefter.

Mozart og Schikaneder har konstruert denne operaen med henblikk på universal appeal – som man sier i Hollywood: Her er det noe for enhver smak, noe for alle deler av publikum, for ung som for gammel. Eventyr og komikk og action og special effects. Pluss store metafysiske konflikter og drøssevis med dype tanker. I Steinerskolens versjon har man valgt å tone ned de filosofiske aspektene omkring Sarastro og hans følge av egyptiske prester. Hovedvekten ligger på det eventyrlige og fantastiske, på en rekke forunderlige begivenheter som utspiller seg i en enkel, effektiv scenografi. Med spektakulære masseopptrinn og sjarmerende barn. Resultatet er blitt en flott, musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien. Og en opera der de fleste medvirkende både snakker og synger kav bergensk.

Forestillingens store scoop er Thorbjørn Gulbrandsøy i rollen som Papageno. Her har vi et uomtvistelig komisk talent. Han behersker scenen totalt hver eneste gang han dukker opp. I tillegg synger han glimrende og karakteriserer figuren sin med ubesværet, føyelig stemme. Den andre hjørnestein er Njål Sparbo som synger Sarastro med dybde og fylde og styrer begivenhetene i andre akt med den rette autoritet og verdighet.

Mozart og Schikaneder har i utgangspunktet gitt Tamino og Pamina betydelig mindre å gå på, både dramatisk og musikalsk. Derfor står de vanligvis noe blekere i sammenhengen. Så også i denne forestillingen. Men Håkan Matti Skrede i rollen som den elskovssyke Tamino har noen fine, nesten romantiske innsatser underveis. Og Hilde Hasselberg utvikler seg sterkt gjennom kvelden. I andre akt er stemmen hennes varmet opp, og hun synger en ung sødmefylt Pamina med god kraft i det høye registeret.

Bjarte Engeset dirigerer Collegium Musicum og legger solid, musikalsk bunn under alle de eventyrlige begivenhetene på scenen.

Djevelens advokat

Bergens Tidende, 27.04.2004

Verk av Haydn, Paganini og Mozart

Annar Follesø, fiolin

Clara Bystrand, sopran

Turid Moberg Kirkbride, alt

Håkon Matti Skrede, tenor

Thorbjørn Gulbrandsøy, bass

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Korskirken

Collegium Musicum avslutter sesongen med wienerklassisk kirkemusikk og Annar Follesø som solist i demonisk fiolinkonsert

Han har solgt sjelen sin. Når han spiller, står djevelen ved hans side – sa folk om Paganini, fiolinens første superstar. Ingen trodde det var menneskelig mulig å spille så blendende, så virtuost som han. I samtiden og lenge etterpå ble hans komposisjoner ansett som unaturlige, uspillelige. Slik er det ikke lenger. Men likevel er det ganske dristig av en ung fiolinist som Annar Follesø å stille opp i Korskirken søndag kveld med Paganinis fiolinkonsert nr. 2 på programmet. For her står de tekniske utfordringene virkelig i kø.

Follesø gikk prisverdig uimponert til oppgaven og ga verket en flott, kraftfull tolkning med bredde i melodiføringen og god sans for de store linjene i verket.  Men man savnet det fandenivoldske, det ekstra demoniske glimtet som må til hvis dette utadvendte verket skal komme til å gnistre og sveve. I tillegg var det en del uklart spill i de halsbrekkende virtuose partiene.

Det var sesongslutt for Collegium Musicum. Og en god anledning til å gjøre status. Orkestret er i toppform for tiden. Med Eivind Gullberg Jensen som dirigent ble Haydns Te Deum (Hob. XXIIIc:2) og Mozarts Kroningsmesse (KV 317) en flott opplevelse - spilt med nettopp den lette, friske klangen som har preget mange av sesongens konserter og som passer så glimrende til det wienerklassiske repertoaret. Konserten demonstrerte dessuten at koret etter hvert er i stand til å klare store, krevende oppgaver, men også at det fremdeles er noe igjen å jobbe med. Spesielt virket innsatsene i Haydns Te Deum alt for røffe og uferdige, med mer rå kraft enn artikulasjon i tolkningen.

Blant solistene i Mozarts messe merket vi oss svenske Clara Bystrand som sang sopranpartiene med stor, kompleks stemme, solid støttet av Turid Moberg Kirkbrides varme, mørke alt. Herrene, Håkon Matti Skrede og Thorbjørn Gulbrandsøy, stod noe svakere i lydbildet og kjempet tilsynelatende med intonasjonsproblemer, noe som gjorde den uakkompagnerte kvartetten i Credo-delen mer atonal enn Mozart vel egentlig hadde tenkt seg.

Klingende tale

Bergens Tidende Morgen, 26.03.2002

Verk av Bach

Mona Julsrud, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Sveinung Hølmebakk, tenor; Thorbjørn Gulbrandsøy, baryton.

Bergen Barokk

Karstein Askeland, orgel

Maria Festdagene

Mariakirken

Flott avslutning på Maria Festdagene med Bergen Barokk.

De sløser ikke med resursene i Bergen Barokk. En enkelt musiker på hver stemme i orkestret. En enkelt sanger på hver stemme i koret. Det er det hele. Og det er nok. For det er Bach, bare Bach, som står på programmet denne kvelden da Maria Festdagene slutter. Og når Bachs kantate for Palmesøndag (BWV 182) fremføres slik, av bare åtte musikere og fire sangere, ja, da blir den mer lysende, mer strålende enn i noen av gamle versjonene med stort orkester og stort kor. Hele det musikalske byggverket står der – og er klarere, mer gjennomlyst, mer gjennomsiktig enn vanlig. Less is more.

Og når vi kommer til kantatens tredje arie og Frode Thorsens blokkfløyte legger girlander av forsiringer som spontane kommentarer rundt Turid Moberg Kirkbrides mørke, ekspressive alt, da forstår vi innebyrden av begrepet «stemme». For uansett om den enkelte musikalske frasen spilles eller synges, så er det hele tiden stemmer, menneskestemmer man hører i denne versjonen av Bach.

Menneskestemmer. Musikk som taler. Tale som klinger. Som f.eks. når sopranen Mona Julsrud med naturlig autoritet og musikalitet legger seg i spissen for sangerne i korsatsene, eller når hun står alene med cembalisten Hans Knut Sveen og fremfører en arie fra kantate BWV 51. Man hører de gamle tekstene; de er fremdeles tekster - ord, tale i sylskarp artikulering - og er så allikevel også klingende musikk, frasert med en stemme så klar som en trompet, så føyelig som en fiolin.