Humørfylt og raus

Bergens Tidende, 03.03.2017

Ellen Ugelvik plays Magne Hegdal and Anton Reicha

Aurora

Virtuose Ellen Ugelvik presenterer klavermusikk av Magne Hegdal

Platen åpner med Magne Hegdals «Konsertstykke i tre deler», en klaverkonsert framført av pianisten Ellen Ugelvik og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Bjarte Engeset. Den er skrevet i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Og den er fylt med referanser til wienerklassikken og tiden omkring 1814.

Det høres kanskje alvorlig ut. Men er ikke det. For Hegdal bruker det gamle stoffet og utvikler det på sin helt egen måte. Det er hele tiden noe du synes du kjenner igjen i dette verket, noen melodistumper, noen harmonisekvenser, noen tradisjonelle grep i orkestersatsen – og så beveger musikken seg likevel i helt andre, uventede og uforutsigbare retninger. Dette er humørfylt, raus musikk med den virtuose Ugelvik i konstant ertende og utfordrende samspill med orkesteret.

I siste sats tar det helt av. Ugelvik skal spille den tradisjonelle solokadensen. Men det er ingen noter i klaverstemmen, Hegdal har bare tegnet noen fugler og trær pluss Eidsvoll-bygningen, løven i riksvåpenet og slikt. Og da er det opp til Ugelvik å improvisere seg fram og omsette tegningene til musikk—noe hun gjør med imponerende fornemmelse for Hegdals tonespråk slik at det blir nesten sømløse overganger mellom hans og hennes bidrag til jubileumsfesten.   

Det andre Hegdal-verket på platen er «Songs and Flowers», en samling korte krystallinske klaverstykker skrevet i 2004 til minne om samtidsmusikkens grand old lady, pianisten Elisabeth Klein. Ugelvik spiller dem skarpt, konsist – og merkelig bevegende. Og spiller også, innimellom Hegdals verk, to klaverøvelser av den aparte wienerklassikeren Anton Reicha – som hun får til å høres helt moderne ut.

Historien om en tapt fiolinkonsert

Bergens Tidende, 17.02.2017

      

Fiolinkonserter av Johan Halvorsen og Carl Nielsen

Henning Kraggerud, fiolin

Bjarte Engeset, dirigent

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie

I bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at Johan Halvorsen skrev en fiolinkonsert i 1908, at den ble urframført i Nederland året etter, og at han ikke var tilfreds med den. Så han brente notene. Dessverre.

I mer enn hundre år har dette vært historien om Halvorsens fiolinkonsert. Men så, siste vår, var musikkviteren Per Dahl på internasjonal konferanse og kom tilfeldig i snakk med en kanadisk arkivar – som kunne fortelle at universitetsbiblioteket i Toronto har en kopi av Halvorsens partitur liggende.

Forklaringen er at Halvorsen i sin tid var betatt av Kathleen Parlow, en 17-årig fiolinsensasjon fra Canada, så betatt at han skrev – og tilegnet – konserten sin til henne. Det var hun som urframførte den i 1909. Hun var også solist de to eneste gangene et norsk publikum fikk høre den. Og hun hadde altså en kopi av partituret med hjem til Toronto – der det ble funnet i 2016 da universitetsarkivarene gikk igjennom hennes etterlatte papirer.

Siste sommer presenterte Henning Kraggerud den gjenfunne konserten i Risør og Stavanger. Og nå har han så innspilt den for Naxos sammen med Malmø Symfoniorkester under ledelse av Bjarte Engeset.

Hvordan er den da, denne tapte og gjenoppstandne konserten? Veldig god, er det korte svaret. Den starter med noen store orkesterakkorder med klang av Grieg. Så trer fiolinen frem og presenterer seg, solo, med virtuose hardingfelegrep. Og da er vi gang. Vi befinner oss i et nasjonalromantisk landskap der Griegs orkesterverk er en tydelig, viktig referanse. Solostemmen arbeider med korte folketonemotiver som flettes sammen til virtuose melodilinjer. Resultatet er tre korte satser – en strømmende, fantasifull førstesats som uten pause glir over i en sødmefylt, langsom andresats og, til sist, et stykke frisk fiolinfyrverkeri.

Tidligere var det flere som tenkte at det kanskje var en riktig beslutning Halvorsen tok den gang han brente notene sine. Kraggeruds innspilling gir ikke grunnlag for dette synspunktet. Han og Malmø-musikerne demonstrerer at Halvorsen gjenfunne konsert er et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie, et velskrevet, musikantisk verk som norske – og andre – fiolinister gjerne kan sette på programmet. 

På Naxos-platen hører vi i tillegg Johan Svendsens populære Romanse. Og, mer problematisk, Carl Nielsens fiolinkonsert – som riktignok er skrevet noenlunde samtidig med Halvorsens, men som befinner seg i et helt annerledes musikalsk univers. Kraggerud som er på hjemmebane i Halvorsens og Svendsens norske romantikk, har tydeligvis ikke sans for danske Nielsens særegne, ekspressive musikk. Han sliter med å få de kantede melodilinjene til å løfte seg. Og som helhet virker denne delen av platen temmelig matt og motløs. 

Monumentalt

Bergens Tidende, 14.12.2011

Orkesterverk av Ludvig Irgens-Jensen

Bjarte Engeset, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Naxos

Flott nyinnspilling av Irgens-Jensens mest kjente verk

En gang var Ludvig Irgens-Jensen et stort navn i norsk musikkliv. Han var den norske komponisten etter Grieg og Sinding som ble spilt mest her hjemme.  Og han var også ganske kjent i utlandet. På 1930- tallet kunne man høre musikken hans på samme program som verk av Stravinsky og symfonier av Brahms når internasjonale orkestre som New York filharmonikerne ga konsert. Produksjonen hans var ikke stor, og den utenlandske berømmelsen var i realiteten basert på ett enkelt verk, hans Passacaglia for orkester som vant en pris i en internasjonal konkurranse i 1928. I dag er navnet Irgens-Jensen vel ikke glemt, men musikken hans spilles sjeldent i norske konsertsaler. Og det er synd. For som man hører på denne platen, er Passacagliaen og hans Symfoni i d-moll to stykker flott, monumental orkestermusikk skrevet i et personlig farget senromantisk tonespråk. Bjarte Engeset dirigerer det glimrende Bournemouth Symphony Orchestra som spiller verkene med stor, varm orkesterklang. Og med flott punch i messingen.

Grieg og strykerne

Bergens Tidende, 14.12.2011

Grieg: Music For String Orchestra

Bjarte Engeset

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Friske, usentimentale Grieg-tolkninger

Bjarte Engeset er dobbelt plateaktuell i disse ukene. I tillegg til den flotte innspillingen av Irgens-Jensens orkestermusikk med Bournemouth Symphony Orchestra som blir anmeldt i dag, er det utkommet en ny plate i serien med Griegs orkestermusikk som han og Malmø Symphony Orchestra spiller inn for Naxos. Denne gang er det strykermusikken som står for tur – dvs. Griegs egne strykerarrangementer av kjente sanger og klaverstykker. En del av disse versjonene blir vanligvis spilt av kammerensembler, men her får vi dem med full strykerbesetning. Og når hele strykerseksjonen i Malmø-orkestret setter seg i sving, blir det varme og mettet klang i de langsomme stykkene samtidig med at de raske satsene får både tyngde og trøkk – et eksempel i så måte er det avsluttende Trolltog i Den lyriske Suite (op. 54). Høydepunktet på platen er det stykket som i ettertid er blitt det mest kjente av Griegs mange strykerarrangementer: Holberg-suiten – som Engeset og Malmø-strykerne spiller friskt og usentimentalt i relativt raske tempi.

Energi og entusiasme

Bergens Tidende, 03.05.2006

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem

Ragnhild Heiland Sørensen, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bjarte Engeset, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Kammerkoret Skrik

Johanneskirken

Interessant tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse

Det er ikke ofte man hører Ein deutsches Requiem i Bergen – står det i pressematerialet. Synspunktet kan diskuteres. Hvis min hukommelse ikke svikter meg, var fremføringen på søndag den sjuende på fjorten år. Kanskje er det snarere slik at Brahms’ Requiem fremføres for ofte i Bergen? For av de seneste fremføringene er det bare Domkantoriet som har hatt musikalske ressurser til å yte dette monumentale korverket full rettferdighet. Hva da med den sjuende fremføringen?

La det være sagt med en gang: Collegium Musicums versjon var veldig god. Røff i kantene, ja visst. Men – uansett alle ujevnheter og skjønnhetspletter -- en musikalsk interessant og, paradoksalt nok, opplivende tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse. Under ledelse av Bjarte Engeset fikk vi en fremføring som var nettopp så alvorlig og inderlig som man kunne ønske seg, men som samtidig hadde en uvanlig vitalitet og energi. Det ble sunget og spilt med nesten ungdommelig glød og entusiasme, helt uten den tunge ærefrykten man kjenner fra mer tradisjonelle fremføringer. Orkestret var kanskje i minste laget, men ikke mye mindre enn de orkestrene Brahms selv brukte på sine eldre dager. Satsbildet var gjennomsiktig og bidrog til å gi hele fremføringen letthet og klarhet.

Man kommer langt med energi og entusiasme, men Ein deutsches Requiem er nå en gang et av de mest krevende korverkene i musikkhistorien. Og uansett hvor store fremskritt Collegium Musicums kor har gjort de siste årene, så ligger dette verket fremdeles helt i utkanten av hva som er teknisk mulig for et kor som dette. Man merket det på den anstrengte fraseringen i de kontrapunktiske passasjene og på de mange ujevnheter i klangen. Sopranene ble ofte skarpe og hvinende i høyden, herrestemmene hadde problemer i dybden, og alle slet med å fylle i klangen i mellomregistret. En del av disse problemene forsvant dog etter hvert som stemmene ble varmet opp, og spesielt i de to siste satsene ble det sunget med både kraft og varme.

To sterke solister bidrog vesentlig til å løfte fremføringen. Da Njål Sparbo intonerte «Herr, lehre doch mich» i starten av tredje sats var det som om alle medvirkende nærmest ble elektrifisert. Og som så ofte før, sørget Ragnhild Heiland Sørensen for at sopransoloen i femte sats ble kveldens musikalske høydepunkt.

Opera på bergensk

Bergens Tidende, 14.10.2004

W. A. Mozart og E. Schikaneder: Tryllefløyten

Njål Sparbo (Sarastro), Håkon Matti Skrede (Tamino), Hilde Hasselberg (Pamina), Hilde Veslemøy Hagen (Nattens Dronning), Thorbjørn Gulbrandsøy (Papageno), Åshild Tutturen Jakobsen (Papagena).

Regi: Magne Skrede, Cornelia Simon, Karl Boman Larsen

Dirigent: Bjarte Engeset

Rudolf Steinerskolen i Bergen

Fana Unge Musikkteater

Collegium Musicum

Grieghallen

Tryllefløyten som musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien.

Steinerskolen i Bergen fyller 75 år og feirer seg selv med en festlig oppsetning av Mozarts Tryllefløyten. Og demonstrerer at her er det et miljø som må telles med neste gang man diskuterer opera i Bergen. For det er helt imponerende hva Steinerfolkene får til i Grieghallen i samarbeid med Fana Unge Musikkteater, Collegium Musicum og mange andre gode krefter.

Mozart og Schikaneder har konstruert denne operaen med henblikk på universal appeal – som man sier i Hollywood: Her er det noe for enhver smak, noe for alle deler av publikum, for ung som for gammel. Eventyr og komikk og action og special effects. Pluss store metafysiske konflikter og drøssevis med dype tanker. I Steinerskolens versjon har man valgt å tone ned de filosofiske aspektene omkring Sarastro og hans følge av egyptiske prester. Hovedvekten ligger på det eventyrlige og fantastiske, på en rekke forunderlige begivenheter som utspiller seg i en enkel, effektiv scenografi. Med spektakulære masseopptrinn og sjarmerende barn. Resultatet er blitt en flott, musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien. Og en opera der de fleste medvirkende både snakker og synger kav bergensk.

Forestillingens store scoop er Thorbjørn Gulbrandsøy i rollen som Papageno. Her har vi et uomtvistelig komisk talent. Han behersker scenen totalt hver eneste gang han dukker opp. I tillegg synger han glimrende og karakteriserer figuren sin med ubesværet, føyelig stemme. Den andre hjørnestein er Njål Sparbo som synger Sarastro med dybde og fylde og styrer begivenhetene i andre akt med den rette autoritet og verdighet.

Mozart og Schikaneder har i utgangspunktet gitt Tamino og Pamina betydelig mindre å gå på, både dramatisk og musikalsk. Derfor står de vanligvis noe blekere i sammenhengen. Så også i denne forestillingen. Men Håkan Matti Skrede i rollen som den elskovssyke Tamino har noen fine, nesten romantiske innsatser underveis. Og Hilde Hasselberg utvikler seg sterkt gjennom kvelden. I andre akt er stemmen hennes varmet opp, og hun synger en ung sødmefylt Pamina med god kraft i det høye registeret.

Bjarte Engeset dirigerer Collegium Musicum og legger solid, musikalsk bunn under alle de eventyrlige begivenhetene på scenen.