Verk av Bach
Mona Julsrud, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Sveinung
Hølmebakk, tenor; Thorbjørn Gulbrandsøy, baryton.
Bergen Barokk
Karstein Askeland, orgel
Maria Festdagene
Mariakirken
Flott avslutning på Maria Festdagene med Bergen Barokk.
De sløser ikke med resursene i Bergen Barokk. En enkelt
musiker på hver stemme i orkestret. En enkelt sanger på hver stemme i koret.
Det er det hele. Og det er nok. For det er Bach, bare Bach, som står på
programmet denne kvelden da Maria Festdagene slutter. Og når Bachs kantate for
Palmesøndag (BWV 182) fremføres slik, av bare åtte musikere og fire sangere,
ja, da blir den mer lysende, mer strålende enn i noen av gamle versjonene med
stort orkester og stort kor. Hele det musikalske byggverket står der – og er
klarere, mer gjennomlyst, mer gjennomsiktig enn vanlig. Less is more.
Og når vi kommer til kantatens tredje arie og Frode Thorsens
blokkfløyte legger girlander av forsiringer som spontane kommentarer rundt
Turid Moberg Kirkbrides mørke, ekspressive alt, da forstår vi innebyrden av
begrepet «stemme». For uansett om den enkelte musikalske frasen spilles eller
synges, så er det hele tiden stemmer, menneskestemmer man hører i denne
versjonen av Bach.
Menneskestemmer. Musikk som taler. Tale som klinger. Som
f.eks. når sopranen Mona Julsrud med naturlig autoritet og musikalitet legger
seg i spissen for sangerne i korsatsene, eller når hun står alene med
cembalisten Hans Knut Sveen og fremfører en arie fra kantate BWV 51. Man hører
de gamle tekstene; de er fremdeles tekster - ord, tale i sylskarp artikulering
- og er så allikevel også klingende musikk, frasert med en stemme så klar som
en trompet, så føyelig som en fiolin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar