Gyllen klang

Bergens Tidende, 06.04.2011

Händel: Jephta

Fabio Biondi, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra

BIS

Konsertopptak med tidligmusikk fra Stavanger

Jephta er et oratorium. Noe som egentlig bare betyr at det ikke er action på scenen. Ellers er alt som det pleier å være i Händels operaer: Den enkle historien fra Dommernes Bok om krigeren Jephta som må ofre sin datter Iphis, avvikles av seks solister i resitativer og virtuose arier, mens koret har rollen som israelittisk folkemasse. På dette konsertopptaket fra 2008 med Stavanger symfoniorkester har nettopp folkemassen en spesielt gyllen klang, for korpartiene synges av Collegium Vocale Gent, et av tidens førende vokalensembler når det gjelder tidligmusikk. Man hører også at Fabio Biondis arbeid som kunstnerisk leder for orkestrets barokksatsning har gitt resultater. Klangen er myk, akkompagnementet elastisk. Solistene er en mer blandet fornøyelse, men Marianne Beate Kielland har gode innsatser i rollen som krigeren Hamor. Og Mona Julsruds presise sopran gir partiene til Iphis en funklende, nesten instrumentell kvalitet.  

Klingende tale

Bergens Tidende Morgen, 26.03.2002

Verk av Bach

Mona Julsrud, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Sveinung Hølmebakk, tenor; Thorbjørn Gulbrandsøy, baryton.

Bergen Barokk

Karstein Askeland, orgel

Maria Festdagene

Mariakirken

Flott avslutning på Maria Festdagene med Bergen Barokk.

De sløser ikke med resursene i Bergen Barokk. En enkelt musiker på hver stemme i orkestret. En enkelt sanger på hver stemme i koret. Det er det hele. Og det er nok. For det er Bach, bare Bach, som står på programmet denne kvelden da Maria Festdagene slutter. Og når Bachs kantate for Palmesøndag (BWV 182) fremføres slik, av bare åtte musikere og fire sangere, ja, da blir den mer lysende, mer strålende enn i noen av gamle versjonene med stort orkester og stort kor. Hele det musikalske byggverket står der – og er klarere, mer gjennomlyst, mer gjennomsiktig enn vanlig. Less is more.

Og når vi kommer til kantatens tredje arie og Frode Thorsens blokkfløyte legger girlander av forsiringer som spontane kommentarer rundt Turid Moberg Kirkbrides mørke, ekspressive alt, da forstår vi innebyrden av begrepet «stemme». For uansett om den enkelte musikalske frasen spilles eller synges, så er det hele tiden stemmer, menneskestemmer man hører i denne versjonen av Bach.

Menneskestemmer. Musikk som taler. Tale som klinger. Som f.eks. når sopranen Mona Julsrud med naturlig autoritet og musikalitet legger seg i spissen for sangerne i korsatsene, eller når hun står alene med cembalisten Hans Knut Sveen og fremfører en arie fra kantate BWV 51. Man hører de gamle tekstene; de er fremdeles tekster - ord, tale i sylskarp artikulering - og er så allikevel også klingende musikk, frasert med en stemme så klar som en trompet, så føyelig som en fiolin.