Det store formatet

Bergens Tidende, 13.12.2019

Ketil Hvoslef

Orkesterverk

Leif Ove Andsnes, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester 

Simax Classics

«Det finns ingen musikk som likner dette»

Det starter med buldrende pauker og dramatiske klaverakkorder. Et par sekunder tror du kanskje det er Griegs klaverkonsert du hører? Men du skjønner fort at du har kommet inn i et helt annerledes univers. Du er i Ketil Hvoslefs verden.

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet i Grieghallen og spiller solostemmen i Hvoslefs klaverkonsert sammen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester. Vi hører dem på den nye Simax-platen som er gitt ut i anledning Hvoslefs 80-årsdag tidligere i år.

Klaverkonserten ble i sin tid nettopp skrevet til Andsnes. Han uroppførte den i Stavanger i 1993 og spilte den to år etter i Bergen. Senere er den blitt revidert og forkortet noe, men den har fremdeles tre satser – rask, langsom, rask. Og det er vel egentlig det eneste ved den som likner på en tradisjonell  klaverkonsert.

For hos Hvoslef er det ingen store klavermelodier, ingen sangbare temaer, ikke noe ydmykt orkesterakkompagnement. Til gjengjeld er her voldsom, spenning og skarp, musikalsk dramatikk.

Lydbildet er dominert av slagverk. Noen ganger imiterer klaveret skarptrommens figurer og spiller dem videre, over til strykerne. Andre ganger blåser Andsnes orkan i klaveret slik at det dype registeret ikke lar seg skille fra lyden av dundrende pauker.

Hele verket er konstruert som en storslått fortelling. Den folder seg ut i klare, presist tegnede musikalske begivenheter, i konflikter, kollisjoner og plutselige, eiendommelige forsoninger mellom klaveret og orkestergruppene.

«Det finns ingen musikk som likner dette», sier Andsnes et sted i tekstheftet. Og det har han helt rett i.

BFO spiller to andre orkesterstykker av Hvoslef på platen, to stykker som heller ikke likner noe annet – «Ein Traumspiel» fra 2009 dirigert av Eivind Gullberg Jensen og en orkesterversjon av Hvoslefs opera Barabbas fra 2004 dirigert av Juanjo Mena.

Begge er velkomne tilskudd til Hvoslef-diskografien. Der tidligere plater har dokumentert den kammermusikalske produksjonen hans, får vi her anledning til å høre hvordan han arbeider med de store, musikalske formatene.

Men det er like fullt den presise, klare tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert som er platens høydepunkt.

Eller kanskje en skulle si: tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert nr. 1? For i Nasjonalbibliotekets notesamling ligger det et Hvoslef-partitur fra 2018, et manuskript med tittelen «Piano concerto No. 2». Det verket skulle jeg gjerne hørt spilt inn på plate.