Kvartettkultur

Bergens Tidende, 29.05.2005

Verk av Sjostakovitsj, Mansurjan og Beethoven

Rosamunde-kvartetten

Festspillene

Logen

Salige tolkninger av den store wienertradisjonen

At kvartetten henter navnet sitt fra et av Schuberts mest berømte verk, sier vel allerede noe om hvordan landet ligger. Og når da Rosamunde-kvartetten slutter konserten med å spille Beethovens tredje Razumovskij-kvartett er det ingen tvil. Her er fire musikere som har funnet sammen for å feire kammermusikken fra den store wienertradisjonen. Og som behersker denne musikken til fingerspissene. De gir en ungdommelig, frisk fremføring av Beethoven der alle satsene spilles dansant med flott markering av det underliggende rytmiske drivet. Gjennom hele verket er tolkningen finslipt med alle stemmer avstemt mot hverandre. Det er de duse klangfargene som dominerer, men det spilles samtidig med fin sans for det fremadrettede i denne uregjerlige musikken som hele tiden er ved å sprenge seg ut av de tradisjonelle rammene.

Ekstranummeret er den langsomme satsen fra Haydns «Reiter»-kvartett (Hob. III:74) – en salig tolkning der alle dynamiske markeringer er på plass og alle detaljer står lysende klart uten at den store overgripende strukturen forsvinner. Et skoleeksempel på hvordan slik musikk skal spilles.

Men klassisk kvartettkultur er ikke nødvendigvis det rette utgangspunktet når det gjelder musikk fra det 20. århundre. Det merket vi før pausen der Rosamunde-kvartetten ga en veldig kultivert, veldig avdempet og temmelig karakterløs tolkning av Sjostakovitsjs strykekvartett nr. 11. En mer røff tilnærming ville uten tvil ha gjort underverker her.  Om dette også ville hjulpet på fremføringen av armenieren Tigran Mansurjans strykekvartett nr. 2 er vanskeligere å si. Her var problemet nok snarere at verket i seg selv er blekt og fargeløst.