En eksplosjon

Bergens Tidende, 24.10.2007

 

Verk av Shostakovitsj

Martha Argerich, Sergei Narkariakov, Mischa Maisky m. fl.

Orchestra della Svizzera Italiana

Alexander Vedernikov, dirigent

EMI

Martha Argerich går i luften med Shostakovitsj

Det starter fredelig med en liten skala på klaveret. Og så plutselig, uten at man riktig forstår hva som skjedde, er det høyt tempo og fullt festfyrverkeri: Martha Argerich går i lufta med Shostakovitsj og får hans første klaverkonsert til å eksplodere i strålende farger. Egentlig er dette jo en konsert for klaver og trompet, og underveis er det smellvakre innsatser fra trompetisten Sergei Narkariakov. Men det er Argerichs gnistrende virtuose klaver som får musikken til å koke.

Det er to andre Shostakovitsj-verk på platen: den sjeldent spilte, og noe tamme, Concertino for to klaverer fremført av Argerich og Lilya Zilberstein, pluss en litt uslepen versjon av kvintetten i g-moll der Argerich er sammen med stjerner som Renaud Capuçon og Mischa Maisky. Det hele er innspilt live på Lugano festivalen siste år.

Å sette seg selv på spill

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Verker av Sjostakovitsj, Prokofiev og Grieg

Håkon Austbø, klaver

Alexander Vedernikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håkon Austbø slutter Festspillene med intens og dramatisk Grieg-tolkning

Festspillenes russiske spor ble ført til ende på avslutningskonserten med to russiske symfonier på programmet. Og med en russisk dirigent i spissen for BFO.

Først punkt på programmet var Sjostakovitsjs 6. symfoni der dirigenten Alexander Vedernikov la den langsomme førstesatsen bredt opp, men valgte å underspille musikkens mørke og angstfylte sider. Til gjengjeld hadde han flott grep om den forserte munterheten i de to raske, avsluttende satsene.

Prokofievs første symfoni er egentlig en musikalsk spøk, en lett, elegant lek med wienerklassiske former. Vedernikovs sans for det raske og lette ga her spesielt fin uttelling i den korte, ironiske tredjesatsen der Prokofiev nærmest dekonstruerer den tradisjonelle gavotteformen og skaper en slags kubistisk collage av stumpene.

En av trådene gjennom årets Festspill har vært de historiserende, rekonstruerende fremførelser – Norringtons tolkninger av Beethoven. Eller Bengt Forsbergs gjenoppdagelse av Percy Graingers klavermusikk. Og da er det vel passende at også avslutningskonsertens faste verk, Griegs klaverkonsert, får et historisk ettersyn, at vi denne gangen fikk høre originalversjonen fra 1868 som nesten aldri har vært spilt i nyere tid.

Man skal visst være Grieg-filolog for å få med seg alle de nyansene som skiller denne versjonen fra den vi pleier å høre. Et første inntrykk er at originalversjonen forekommer renere i klangen, klarere i fargerne. At den også virket mer rå og spent i uttrykket, skyldes nok især Håkon Austbø som ga solostemmen en intensitet og nerve man sjelden opplever.

Austbø er en ekstremt lyttende pianist, åpen overfor alt som skjer i orkestret omkring ham. Og villig til å risikere noe, sette seg selv og musikken på spill, i spill. Det er som om ingenting er avgjort på forhånd når han setter fingrene i tangentene. Han spiller med høye innsatser – med og mot orkestret. Det er en risikofylt strategi, men slikt blir det stor musikk av. I dette tilfelle en av de mest intense og dramatiske Grieg-tolkninger vi har hørt på lenge.