Krig og fred

Bergens Tidende, 09.02.2019

Verk av Sæverud, Sjostakovitsj og Copland

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Norsk, sovjetisk og amerikansk musikk fra tiden omkring andre verdenskrig

Det var torsdag, det var konsert med Bergen Filharmoniske Orkester – og på podiet sto BFOs tidligere sjefdirigent, Andrew Litton, og inviterte oss ut på en liten musikkhistorisk reise. Det var tre verk på programmet, tre verk som alle er blitt til i en ganske kort periode på 1940-tallet, og som alle rommer musikalske reaksjoner på tidens store begivenheter – verdenskrigen, okkupasjonen, undertrykkelsen, frigjøringen.

Først ut var «Kjempeviseslåtten», Harald Sæveruds reaksjon på den tyske okkupasjonen, her spilt i orkesterversjonen fra 1945, skarpt og piskende, et enkelt tema som vokser og vokser og blir til en musikalsk bevegelse. En oppfordring til opprør og motstand. Og en hyllest til «heimefrontens store og små kjempere» som det står i notene.

Dmitri Sjostakovitsj skrev sin første fiolinkonsert i 1948. Men han gjemte den straks vekk. Han visste at den ikke kunne spilles offentlig i en periode da stalinistiske kommisærer slo ned på alt som avvek fra den kulturelle partilinjen. Konserten ble først urfremført sju år senere, i 1955, to år etter Stalin død.  

Russisk-israelske Vadim Gluzman som var solist med BFO på torsdagskonserten, står i en strykertradisjon som går tilbake til Sjostakovitsjs egne samtidige, til en fiolinist som Leonid Kogan og til David Oistrakh som i sin tid urfremførte fiolinkonserten. Gluzman tar med seg erfaringene fra denne tradisjonen når han går inn i verket. Han åpner med bitende, kvass frasering. Han demper tonen, spiller «mørkt» uten fiolinens vanlige stråleglans. Og han forløser det som har blitt kalt Sjostakovitsj «smertekvote». Førstesatsens nocturne er dyster, bitter. De turbulente raske satsene er rasende, hissige. Og tredjesatsens lange, krevende kadens er nesten uutholdelig intens. En imponerende sterk tolkning, frysende, smertefull.

Etter pausen gikk turen til USA, til Aaron Coplands tredje symfoni som han skrev i 1944 og fikk urfremført i 1946.  Han beskrev den selv som en symfoni om «slutten på krigen», en musikalsk fremstilling av «den euforiske stemningen i landet». Verket tilhører det som er blitt kalt hans «Americana» periode, en periode der han skrev enkel, folkelig musikk og trakk veksler på sine erfaringer som filmkomponist.

Fra Littons tid som sjefdirigent for BFO vet vi at dette er en type musikk han føler seg hjemme i. Han liker fargerike verk med stor messingseksjon og mange folk bak slagverket, han liker å trekke opp voldsomme musikalske kontraster, liker å leke med rytmisk komplekse former.

Når det gjelder musikk av denne typen, kan Littons entusiasme og energi ofte virke smittende, både på musikerne og på publikum i salen. Men denne torsdagen lyktes det ikke. Orkesteret fulgte lojalt Litton på reisen gjennom de åpne amerikanske landskapene, men den store euforien uteble. Coplands store musikalske visjon fikk et bastant og nokså bråkende uttrykk og kom aldri til å løfte seg.

I labyrinten

Bergens Tidende, 21.10.2006

Verk av Bach, Schubert og Gubaidulina

Vadim Gluzman, fiolin

Dirigent: Dmitri Liss.

Bergen Filharmoniske Orkester.

Grieghallen

BFO og imponerende solist på musikalsk oppdagelsesreise 

Anton Webern, den mest konsekvente av de wienske tolvtonekomponistene, var inspirert av Bach og barokkens strenge konstruksjonsprinsipper. Den russiske samtidskomponisten Sofia Gubaidulina er både inspirert av Bach og Webern. Altså virker det som en god ide å starte en torsdagskonsert med den seksstemmige ricercata-fuga fra Bachs «Musikalisches Opfer» i Weberns orkestrering fra 1935, og slutte den med Gubaidulinas fiolinkonsert «Offertoriom» fra 1980 som nettopp er en slags fantasi over Bach-temaet og i visse passasjer også er inspirert av Weberns orkestrering. Om det blir musikalsk sammenheng i et slikt program er en annen sak.

Paradoksalt nok var det Bach-fugaen som voldte de største problemene for BFO på denne konserten. I de beste fremførelsene fungerer Weberns eiendommelige orkestrering som en knivskarp analyse av det kompliserte stemmevevet i verket. Torsdag kveld var det ikke musikalsk gjennomlysing som preget fremførelsen, men rådløshet og upresise avleveringer over en lav sko. Resultatet ble rytmisk usikkerhet og et grøtet satsbilde som verken ytet Bach eller Webern rettferdighet.

Men etter pausen fikk BFO da full revansj i Gubaidulinas enorme «Offertoriom». Den imponerende fiolinisten Vadim Gluzman førte an, klagende, anropende og trøstende, og fant hele tiden nye musikalske veier og stier gjennom dette labyrintiske verket. Og BFO fulgte ham på ferden – både som lydhør akkompagnatør og sterk motspiller og som selvstendig kraft i de utagerende partiene.

Dirigenten Dmitri Liss, en av Kitajenkos gamle elever, må ta en del av ansvaret for den ustø Bach-fremførelsen. Til gjengjeld hadde han forbilledlig oversikt og kontroll over Gubaidulinas viltvoksende partitur. Og viste seg også før pausen i rollen som mer tradisjonell orkesterleder med en frisk tolkning av Schuberts dansante 3. symfoni.