Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og
Shostakovitsj
Arve Tellefsen, fiolin
Truls Mørk, cello
Håvard Gimse, klaver
Grieghallen
Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen
En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det
gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den
musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære
musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var
fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.
Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.
Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.
Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.
Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.
Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.
Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar