Alle snakker om å «knekke koden». Er dette bare et språklig motefenomen? Eller er det kanskje en mening med det? Kanskje fanger dette uttrykket noe sentralt i tiden, en utbredt opplevelse, en kollektiv stemning?
Den nye statsråden for barnehager, grunnskoler og
videregående skoler, Bård Vegar Solhjell, er ikke bare SV-er, han er partiets
nestleder. Det var han som etter SVs katastrofale valgresultat for en måned
siden, gikk ut og fortalte offentligheten hvordan partiet skulle gjenreises.
«SV-koden må knekkes» – var parolen.
Man kan selvsagt more seg over at SV har en nestleder som er
så desorientert at han trenger kodebok for å forstå sitt eget parti. Men
Solhjell er som kjent ikke den eneste som driver med kodeknekking for tiden.
Siden Martin Kolberg begynte å snakke om å knekke Frp-koden, har uttrykket fått
en nærmest epidemisk utbredelse. Dagens aviser forteller om oljeingeniører som
jobber med å knekke koden for nordområdene, om arkitekter som må knekke
kundenes kode for å få oppdrag, om barnehagebarn som lærer kreative teknikker
slik at de kan knekke kunst-koden, om
Anders Bye som drømmer om å knekke Knut Nærum- koden osv. Og uansett at
Egil Hegge for lengst har forklart at «å knekke» er et transitivt verbum,
skriver sportsjournalisten i lokalavisen likevel ufortrødent om den fabelaktige
spissen «som knakk LSK-koden».
Kodeknekking er blitt en breddesport. Man kan velge å
betrakte det som et språklig motefenomen. Men når slike uttrykk plutselig tar
fyr, er det vanligvis en mening med det. De fanger noe sentralt i tiden, en
utbredt opplevelse, en kollektiv stemning. De sier noe. Men hva? Hva er det de
mange nye kodeknekkerne egentlig forteller oss?
«Det er ikkje lenge sidan vi berre hadde to kodar å halde
oss til: Minibank-koden og Da Vinci-koden», skrev Finn Tokvam i BT-Magasinet
for en måned siden. Han er nå så ung. Vi som har levd en stund, hadde faktisk
et par koder mer. Vi hadde for eksempel lært at selve det språket vi bruker, er
en kode. Tegnteoretikerne fortalte oss at når vi snakker eller skriver norsk,
velger vi ut bestemte ord fra et større register og bøyer og setter dem sammen
etter bestemte grammatiske regler. Ordene og reglene er den koden vi bruker for
å kommunisere med hverandre.
Tegnteoretikerne lærte oss også at kultur er en sosial kode
av samme art som språket. Kultur er en rekke mer eller mindre ubevisste og
uskrevne regler som styrer hvordan vi forholder oss til hverandre i bestemte
situasjoner.
Det kan være vanskelig å lære et nytt språk eller å tilegne
seg de reglene som gjelder i en fremmed kultur. Men poenget er nettopp at de
kodene det her er snakk om, ikke «knekkes», de læres – ved at man leser
grammatikkene, prøver seg frem, lever i den fremmede kulturen.
De som i dag snakker om å knekke koder, tenker på noe annet
– på krypteringskoder, dvs. på de systemene man bruker til å gjøre meddelelser
uleselige slik at bare noen få utvalgte er i stand til å forstå innholdet. Hvis
man ikke kjenner det underliggende systemet, er en kryptert meddelelse et
mysterium. Det er ikke tilfeldig at det mest berømte av tyskernes
krypteringssystemer fra den andre verdenskrig, het Enigma, «gåte» – en gåte som
først ble løst da engelske krypteringseksperter fikk tak på noen av tyskernes
krypteringsmaskiner og klarte å «knekke» systemet.
Egentlig er det slett ikke slike mysterier det dreier seg om
når folk i dag sier at de vil knekke koder. Vanligvis er det bare snakk om at
de vil lære seg noe, for eksempel ulike språklige og kulturelle koder. Eller
simpelthen bare finne ut av noe, forstå hvordan noe fungerer. Men det ligger
selvsagt et poeng i at de uansett bruker et uttrykk fra spionlitteraturen. De
markerer på denne måten at de opplever verden som et mysterium, at det virker
som om noen har ordnet det slik at bare noen få innviede er i stand til å
forstå hva som skjer.
Dagens kodeknekkere minner på et vis om middelalderens
teologer. «Hele den synlige verden er en bok skrevet med Guds finger», sa Hugo
av Saint-Victor. Han oppfordret de kristne til å lese og forstå denne boken ved
hjelp av Bibelen, den andre boken som Gud hadde skrevet. Ved hjelp av denne
kodeboken ville de forstå at det under verdens umiddelbare overflate alltid
ligger en dypere mening.
I dag er verden tilsynelatende igjen blitt et mysterium. Og
det er ikke lenger bare naturen som fortoner seg som slik, det er allting –
sporten, økonomien, økologien, politikken, kulturen, samfunnet. Alle vil knekke
koder. Alle drømmer om å finne denne spesielle andre boken, den store kodeboken
som forteller hvordan nettopp deres problem må leses og løses. Landslagssjefen
vil knekke motstandernes kode. Børsmeklerne vil knekke aksjekursens kode.
Klimaforskerne vil knekke innlandsisens kode. Og i en situasjon der det er et
skrikende behov for politisk analyse og saklig, målrettet arbeid, drømmer
politikerne om å finne det enkle grepet som løser alle de store, kompliserte
problemene.
Martin Kolberg vil knekke Frps kode. I siste måned ville
Bård Vegar Solhjell knekke SV-koden. Nå er han statsråd. Mon tro om han klarer
å knekke utdannelsessystemets kode? Han forgjenger gjorde visst ikke det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar