Det ligger en plate på cd-spilleren. Fiolinisten Nikolaj Znaider
og pianisten Yefim Bronfman spiller Brahms. Vi hører den første fiolinsonaten.
Vi hører Bronfman. Og vi hører Znaider – ikke bare fiolinen hans, men også
åndedrettet. Hver gang buen kommer til slutten av en frase, puster han ut og
trekker pusten inn, dypt inn. Og gir seg i kast med en ny frase.
Det er folk som ikke klarer å lytte til plater med Glenn
Gould – fordi man hele tiden hører ham synge og brumme småsurt i bakgrunnen.
Det samme gjør Keith Jarrett og Oscar Peterson og Erroll Garner. Listen er
lang. Med Znaider forholder det seg annerledes. Hans ut- og innpust er ikke
plagsomme. Åndedrettet hans er diskret og gir innspillingen en ekstra kvalitet.
Man hører at han jobber med musikken, at Brahms’ første fiolinsonate ikke er
abstrakte lyder som strømmer gnidningsfritt ut av høytalerne. Dette er noter
som må spilles av levende mennesker, og som det krever kroppslig anstrengelse å
fremføre og gi form.
Mens man lytter, blir Znaiders åndedrett en slags musikalsk
veiviser. Det er som om han analyserer musikken samtidig med at han frembringer
den, som om pustene får strukturen i stoffet til å tre tydeligere frem. Man
blir oppmerksom på hvordan de lange melodiske linjene og de korte innskuddene
veksler gjennom satsen. Man begynner å høre musikkens eget åndedrett, så å si.
Man merker at det er fraser der det musikalske innholdet er så intenst at det
må fremføres med tilbakeholdt åndedrett for at noen subtile balanser ikke skal
komme i uorden. Det ender med at man lærer å avstemme sitt eget åndedrett etter
musikkens indre puls.
Den internasjonale musikkpressen hadde store adjektiver
fremme da Brahms-platen kom ut i vår. Znaiders spill fikk kritikerne til å
tenke på de gamle kjempene, på fiolinister som Heifetz, Milstein og Menuhin. Og
selvsagt har Znaider røtter i denne østeuropeiske tradisjonen. På den andre
siden hører man også tydelig at han er en ung, moderne fiolinist med begge ben
plantet i nåtiden. Kanskje det i virkeligheten er noe annet som gir kritikerne
assosiasjoner om «den gamle skolen». Kanskje det nettopp er dette åndedraget
det dreier seg om, det kroppslige nærværet, det fysiske livtaket med musikken.
Etter en periode der de virtuose teknikerne rådde grunnen,
der enhver ny tolkning var mer briljant og stålblank enn den foregående, hører
vi nå kanskje motreaksjonen: En generasjon av unge fiolinister som ikke lenger
betrakter musikk som et logistisk problem, men som et levende, organisk
uttrykk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar