Vårsøg og mer

Bergens Tidende, 04.03.2009

Magnificat

Arve Tellefsen, fiolin

Marita Sølberg, sopran

Nidarosdomens Guttekor

Bjørn Moe, dirigent.

Grappa

Musikk fra Henning Sommerros verksted

Henning Sommerro er som kjent mer enn «Vårsøg». Han er en allsidig komponist som i mange år har arbeidet i de områdene hvor populærmusikken grenser opp til andre genrer. Hva slags musikk som oppstår der, får vi et lite inntrykk av på denne platen hvor Sommerro har samlet en håndfull verker fra de siste tjue årene. Her er festmusikk skrevet til feiringen av kong Harald og dronning Sonjas 60-års dager i 1997. Her er sanger fra Sommerros Trondheimsoperaer. Her er en russisk-klingende suite for fiolin og strykeorkester. Og til sist Magnificat (1998) for sopran, kor og orkester – et bestillingsverk fra Nidarosdomens Guttekor. Det meste av musikken virker temmelig anonym, men den er profesjonelt skrevet, den klinger godt, og den gir både kor og solister noe å jobbe med. Og i tillegg er det et bonusspor – der Sommero synger «Vårsøg» i et nytt arrangement for solist og guttekor

Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

I minneåret for Fartein Valen

Bergens Tidende Morgen, 30.11.2002

Verk av Valen, Haydn og Brahms

Arve Tellefsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Arve Tellefsen med sterk tolkning av Fartein Valens fiolinkonsert

Det er ikke mye Fartein Valen man har hørt i Grieghallen i år. Enda det er 50 år siden han døde. Og enda han er den eneste norske komponisten som i internasjonale sammenhenger nevnes i samme åndedrag som Schönberg og de andre store modernistene. Fint altså at BFO her på tampen av minneåret oppfører fiolinkonserten fra 1940, et av Valens mest betydelige verker. Og fint at det ble med Arve Tellefsen som solist. Han kjenner dette verket ut og inn, har spilt det inn på plate for et par år siden. Og ga oss torsdag kveld en sterk, intens tolkning hvor han dekket hele Valens uttrykksregister fra inntrengende klagesang, over fortvilt bønn, til resignasjon og avklaring.

Etter denne konsentrerte, inderlige musikken fulgte, temmelig utradisjonelt, enda en fiolinkonsert - Haydns første. Som formentlig var satt på programmet som terapi for innbitte Tellefsen-fans. De pleier som kjent å bli opprørte og utrøstelige når han spiller modernistisk musikk. Og Haydns første fiolinkonsert er, om ikke annet, et verk for den som trenger noe å roe seg ned på. Elskverdig, upretensiøs musikk, wienerklassisk metervare uten dikkedarer. Så langt fra Valen som det nesten går an å komme.

Etter pausen var dirigenten Eivind Aadland alene med BFO i Brahms’ 3. symfoni. Der det var svare problemer allerede i åpningen. Når Brahms setter strykerne inn i tredje takt etter de to lange blåserakkordene, er det meningen at musikken skal rive seg løs, løfte seg og sveve til himmels. Denne kvelden var det ingen oppdrift å spore, verken her eller i verket som helhet. Aadland holdt seg konsekvent på bakken med en merkelig stiv tolkning der musikken nærmest ble bokstavert takt for takt. Musikerne spilte allting nydelig og korrekt. Og også tempovalgene var gjennomgående korrekte. Allikevel ble dette aldri Brahms. For det ble aldri bredde og spenst i musikken, aldri det store suget og de lange linjene som er Brahms’ karakteristiske signatur som symfoniker.

Talentets forpliktelse

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1998

Verk av Dmitri Sjostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Når tanke og følelse er ett: Arve Tellefsen spiller Sjostakovitsj.

Arve Tellefsen er ikke alene en stor fiolinist i internasjonal klasse, han er en stor formidler, en av den slags sjeldne fugler som klarer å nå ut av den klassiske musikkens ghetto, ut til et bredere publikum. En folkelig, populær kunstner – som aldri lar populariteten bli en sovepute. Talent forplikter, og Tellefsen tar forpliktelsene på seg, blant annet ved gang på gang å sette de store, sterke, men vanskelig tilgjengelige fiolinverkene på programmet. Sist hørte vi ham i Alban Bergs fiolinkonsert. Torsdag kveld var det Dmitri Sjostakovitsjs første fiolinkonsert det dreide seg om. I den fullsatte Grieghallen

Konserten ble opprinnelig skrevet til David Oistrakh i 1947-48. «Den stiller solisten overfor et overordentlig interessant problem», sa han en gang. «Den er nærmest som en stor Shakespeare-rolle, full av betydninger som krever både mye tenkning og mye emosjonell innlevelse av fortolkeren». Arve Tellefsen demonstrerte begge deler denne torsdagskvelden: musikk som tanke og følelse i ett. En intens, nesten høyspent tolkning av førstesatsens klagende, svarte nocturne hvor fiolinen konstant er i sentrum, og så: rytmisk gjennomkontrollerte, nærmest røntgenaktige gjennomlysninger av de komplekse, turbulente raske satsene.

Begge tendenser i verket ble spilt helt ut i en imponerende og bevegende tolkning av den langsomme trediesatsens kadense: det startet som en oppvisning av rene treklanger, men vokset etterhvert i alle retninger og ble til en liten selvstendig komposisjon midt inne i komposisjonen, et gjennomkalkulert mesterverk med ekkoer av Bachs d-moll Chaconne.

I Sjostakovitsjs opprinnelige versjon går fiolinisten fra denne ekstremt krevende solo uten pause over og fører orkestret an i fjerdesatsen. Men Oistrakhs høyre arm kunne ikke klare dette, han måtte ha en kort pause før det gikk løs igjen, og Sjostakovitsjs endret da partituret slik at orkestret starter fjerdesatsen med en kort sekvens uten solist. I de siste årene er unge fiolinister med sterke armer begynt å spille den opprinnelige versjonen igjen. Tellefsen kunne sikkert ha gjort det samme, men ga oss likevel den tradisjonelle varianten torsdag kveld. Og slik han nettopp hadde spilt kadensen virket dette helt logisk, musikalsk sett: Det var oss, publikum i salen, som trengte en aldri så liten pause før han kastet seg selv og oss inn i musikken igjen.

Dirigenten Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester i toppform fulgte Tellefsen gjennom tykt og tynt, med sylspiss presisjon og hudløs sårbarhet. Og ga oss etter pausen enda mer Sjostakovitsj: den splittede femte symfonien i en imponerende balansegang mellom bunnløs sorg og hysterisk, vrengende ironi. Kantet musikk, skarp, grov – musikk man aldri blir ferdig med.