Verk av Dmitri Sjostakovitsj
Arve Tellefsen, fiolin
Andrew Litton, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Når tanke og følelse er ett: Arve Tellefsen spiller Sjostakovitsj.
Arve Tellefsen er ikke alene en stor fiolinist i
internasjonal klasse, han er en stor formidler, en av den slags sjeldne fugler
som klarer å nå ut av den klassiske musikkens ghetto, ut til et bredere
publikum. En folkelig, populær kunstner – som aldri lar populariteten bli en
sovepute. Talent forplikter, og Tellefsen tar forpliktelsene på seg, blant
annet ved gang på gang å sette de store, sterke, men vanskelig tilgjengelige
fiolinverkene på programmet. Sist hørte vi ham i Alban Bergs fiolinkonsert.
Torsdag kveld var det Dmitri Sjostakovitsjs første fiolinkonsert det dreide seg
om. I den fullsatte Grieghallen
Konserten ble opprinnelig skrevet til David Oistrakh i
1947-48. «Den stiller solisten overfor et overordentlig interessant problem»,
sa han en gang. «Den er nærmest som en stor Shakespeare-rolle, full av
betydninger som krever både mye tenkning og mye emosjonell innlevelse av
fortolkeren». Arve Tellefsen demonstrerte begge deler denne torsdagskvelden:
musikk som tanke og følelse i ett. En intens, nesten høyspent tolkning av
førstesatsens klagende, svarte nocturne hvor fiolinen konstant er i sentrum, og
så: rytmisk gjennomkontrollerte, nærmest røntgenaktige gjennomlysninger av de
komplekse, turbulente raske satsene.
Begge tendenser i verket ble spilt helt ut i en imponerende
og bevegende tolkning av den langsomme trediesatsens kadense: det startet som
en oppvisning av rene treklanger, men vokset etterhvert i alle retninger og ble
til en liten selvstendig komposisjon midt inne i komposisjonen, et
gjennomkalkulert mesterverk med ekkoer av Bachs d-moll Chaconne.
I Sjostakovitsjs opprinnelige versjon går fiolinisten fra
denne ekstremt krevende solo uten pause over og fører orkestret an i
fjerdesatsen. Men Oistrakhs høyre arm kunne ikke klare dette, han måtte ha en
kort pause før det gikk løs igjen, og Sjostakovitsjs endret da partituret slik
at orkestret starter fjerdesatsen med en kort sekvens uten solist. I de siste
årene er unge fiolinister med sterke armer begynt å spille den opprinnelige
versjonen igjen. Tellefsen kunne sikkert ha gjort det samme, men ga oss likevel
den tradisjonelle varianten torsdag kveld. Og slik han nettopp hadde spilt
kadensen virket dette helt logisk, musikalsk sett: Det var oss, publikum i
salen, som trengte en aldri så liten pause før han kastet seg selv og oss inn i
musikken igjen.
Dirigenten Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester i
toppform fulgte Tellefsen gjennom tykt og tynt, med sylspiss presisjon og
hudløs sårbarhet. Og ga oss etter pausen enda mer Sjostakovitsj: den splittede
femte symfonien i en imponerende balansegang mellom bunnløs sorg og hysterisk,
vrengende ironi. Kantet musikk, skarp, grov – musikk man aldri blir ferdig med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar