I minneåret for Fartein Valen

Bergens Tidende Morgen, 30.11.2002

Verk av Valen, Haydn og Brahms

Arve Tellefsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Arve Tellefsen med sterk tolkning av Fartein Valens fiolinkonsert

Det er ikke mye Fartein Valen man har hørt i Grieghallen i år. Enda det er 50 år siden han døde. Og enda han er den eneste norske komponisten som i internasjonale sammenhenger nevnes i samme åndedrag som Schönberg og de andre store modernistene. Fint altså at BFO her på tampen av minneåret oppfører fiolinkonserten fra 1940, et av Valens mest betydelige verker. Og fint at det ble med Arve Tellefsen som solist. Han kjenner dette verket ut og inn, har spilt det inn på plate for et par år siden. Og ga oss torsdag kveld en sterk, intens tolkning hvor han dekket hele Valens uttrykksregister fra inntrengende klagesang, over fortvilt bønn, til resignasjon og avklaring.

Etter denne konsentrerte, inderlige musikken fulgte, temmelig utradisjonelt, enda en fiolinkonsert - Haydns første. Som formentlig var satt på programmet som terapi for innbitte Tellefsen-fans. De pleier som kjent å bli opprørte og utrøstelige når han spiller modernistisk musikk. Og Haydns første fiolinkonsert er, om ikke annet, et verk for den som trenger noe å roe seg ned på. Elskverdig, upretensiøs musikk, wienerklassisk metervare uten dikkedarer. Så langt fra Valen som det nesten går an å komme.

Etter pausen var dirigenten Eivind Aadland alene med BFO i Brahms’ 3. symfoni. Der det var svare problemer allerede i åpningen. Når Brahms setter strykerne inn i tredje takt etter de to lange blåserakkordene, er det meningen at musikken skal rive seg løs, løfte seg og sveve til himmels. Denne kvelden var det ingen oppdrift å spore, verken her eller i verket som helhet. Aadland holdt seg konsekvent på bakken med en merkelig stiv tolkning der musikken nærmest ble bokstavert takt for takt. Musikerne spilte allting nydelig og korrekt. Og også tempovalgene var gjennomgående korrekte. Allikevel ble dette aldri Brahms. For det ble aldri bredde og spenst i musikken, aldri det store suget og de lange linjene som er Brahms’ karakteristiske signatur som symfoniker.