Små mirakler

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2002

Felix Mendelssohn: Symfoni nr. 2

Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog, sopran

Matthias Bleidorn, tenor

Karstein Askeland, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Johanneskirken

Collegium Musicums kor og orkester i Johanneskirken med flott fremførelse av Mendelssohns Lobgesang-symfoni.

Tiden har ikke vært nådig mot Felix Mendelssohn. Samtiden mente han var verdens største komponist. Da han døde ble det betraktet som en internasjonal tragedie. Men i dag, nesten 150 år etter, er han nærmest glemt. I konsertsalene hører man en enkelt symfoni, noe scenemusikk, et par klaverstykker – resten er taushet. Og det er kanskje synd. I hvert fald ga Collegium Musicums konsert på søndag oss lyst til å høre mer.

Det var hans symfoni nr. 2 som sto på programmet. Lovsangssymfonien kalles den. Et merkelig verk, en bastard, en symfoni-kantate skrevet for at feire boktrykkerkunstens 400-års jubileum. Et typisk romantisk verk, musikk som vil mange ting på en gang, musikk som peker i alle retninger. Et stort tenkt verk, nærmest et slags svar på Beethovens niende: Først tre romantiske orkestersatser – som Karstein Askeland og orkestret ga en entusiastisk, feiende flott fremførelse. Og deretter den sentrale delen: en kantate for kor og tre solister i ni satser over bibelske tekster.

Det var under denne siste delen at musikken for alvor tok av under fremførelsen i Johanneskirken. Ikke minst på grunn av de tre solistene. Tenorpartiet ble sunget med autoritet av tyske Matthias Bleidorn som imponerte med den dystre «Stricke des Todes». Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog ga klokkeklare, teknisk overbevisende tolkninger av sopranpartiene. Det var spesielt tydelig at Nordskog følte seg hjemme her. Og hennes kjølige, mørke sopran passer da også veldig bra til romantiske musikk av denne typen. Skulle man fremheve noen av vokalsatsene må det nettopp bli duettene hennes med Juvik Sæbø og Bleidorn.

Men ellers var det selvsagt koret som sto i sentrum denne kvelden. Og Karstein Askeland har virkelig utrettet små mirakler med dette koret. Klangen var samlet, egal kvelden igjennom. Artikulasjon og tekstuttale var prisverdig klar. Her var det mye å glede seg over. Men det er tross alt grenser for hva Askeland kan få til. Han kan dessverre ikke fremtrylle flere herrestemmer enn det faktisk er. Og det er for få. Alt for få til et verk som dette. Man merket det spesielt i den uakkompagnerte koralen hvor man for første gang kunne høre herrestemmene tydelig. Og hvor man forsto at det er betydelig mer musikk i disse korsatsene enn hva fremførelsen som helhet ga inntrykk av.