Disiplin og klarhet

Bergens Tidende Morgen, 02.11.2002

Verk av Richard Strauss, Gustav Mahler og Frantz Schubert

Håkon Hagegård, baryton

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO

Denne torsdagskonserten var formentlig den viktigste i 2002 - derfor tar vi konklusjonen med en gang: Dette var bra, veldig bra. Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO ble en flott demonstrasjon av orkesterkultur og solid musikalsk håndverk. Dersom samarbeidet fortsetter på denne måten, er det bare å glede seg. For da kan det være duket for de helt store opplevelsene i Grieghallen de neste årene.

Musikerne har vært på turne i flere uker og er for tiden mer samspilte enn vanlig. Og selvsagt har bevisstheten om den nye mannen på podiet også bidratt til å styrke engasjementet. Men det var ikke bare økt rutine og høy konsentrasjon som skapte det bra resultatet. Kvelden igjennom merket man en ny stemning, en ny klang i orkestret. Kveldens to orkesterverker, Strauss’ Don Juan og Schuberts 9. symfoni, fikk en gjennomarbeidet, disiplinert og klar fremførelse. Spesielt var Littons tolkning av Schubert-symfonien interessant - som en indikasjon om hva som er hans styrke. Og hva vi kan vente oss i tiden fremover.

Schuberts niende kalles vanligvis «den store», men burde vel egentlig - med en spilletid på om lag 55 minutter - heddet «den lange». Og det er nettopp lengden som vanligvis er problemet her, for denne symfonien har ikke det lange, seige åndedraget som andre store verk i den romantiske tradisjonen. Den er oppbygget som serier av temaer og fragmenter. Som det kan være vanskelig å holde sammen på og få til å danne en større helhet. Litton forsøkte da heller ikke dette, han konsentrerte seg i sin tolkning om å gjøre rede for de enkelte musikalske delene og tydelig markere deres posisjon i det lange forløpet. Dette ble en klart artikulert fremførelse hvor fremleggelsen av verkets struktur var det sentrale, men hvor det også var jobbet med de små detaljene, de små, viktige overgangene. BFO fulgte Littons minste vink. Klangen var stor og strålende, nesten «amerikansk». Fremførelsen var teknisk upåklagelig. Solid musikalsk håndverk.

Flott teknikk var det også i fremførelsen av Mahlers «Lieder eines fahrenden Gesellen» med Håkon Hagegård som solist. Selv om det etter hvert er over et kvart århundre siden Hagegård sjarmerte allverdens tv-seere som Papageno i Bergmans versjon av Tryllefløyten, har stemmen hans fremdeles et ungdommelig, lett, nesten uskyldig preg – noe som passer bra til disse ungdomssanger av Mahler. Men det er samtidig tydelig at årene har tært på denne stemmen. Den er skrøpelig både i høyden og dybden, og det må jobbes hardt og økonomiseres kraftig for å få den til å bære. Hagegård klarer det med imponerende teknikk og naturlig musikalitet, men vurdert som Mahler-tolkning var hans innsats denne kvelden noe problematisk – ofte for forsiktig, for tilbakeholdende, for kalkulerende.