Entremonts kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.11.2002

Verk av Beethoven og Schönberg

Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Tvingende musikalsk autoritet og argumentasjonskraft: Stor torsdagskonsert med Philippe Entremont og BFO.

Han setter seg til flygelet, spiller en stillferdig frase, nikker til orkestret - som svarer med et tilbakeholdt sukk. Beethovens fjerde klaverkonsert er i gang. Og vi er med en gang midt inne i wienerklassikkens univers. Et univers preget av klarhet og måtehold.

Det er lett å la seg lure av den elegante, gjennomkultiverte Philippe Entremont. Alt hva han gjør - som pianist, som dirigent - virker så enkelt, så naturlig. Som å puste. Hva det naturligvis ikke er. Det virker bare slik. Hvilket nettopp er kunsten hans: dette at han er i stand til å få selv de mest krevende verk til å åpne seg, til å virke innlysende, logiske. Når han med noen få innledende takter karakteriserer hele den underliggende følelsen i Beethovens klaverkonsert, tenker man uvilkårlig: Jovisst, det er slik det er, det er slik dette verket skal spilles, må spilles. For selv om Entremont umiddelbart virker nesten selvutslettende beskjeden og aldri en eneste gang setter seg selv i sentrum, så har han, både som pianist og som dirigent, en tvingende autoritet og en musikalsk argumentasjonskraft som gjør at man som tilhører hver gang føler at nettopp hans tolkning er den definitive.

Her i byen kjenner vi først og fremst Entremont som en uovertruffen tolker av musikk i spennet fra Haydn til Schubert. Men torsdag kveld etter pausen sto det senromantisk musikk på programmet: Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» i transkripsjonen for strykeorkester. Et overraskende, men heldig valg. For nettopp Entremonts erfaring med den klassiske tradisjonen som Schönberg forholder seg til - og sprenger seg ut av - ga bra uttelling i dette verket.  «Verklärte Nacht» blir ofte veldig grøtete og tykk både i struktur og klang, men torsdag kveld fikk vi en forbilledlig klar tolkning hvor man kunne høre alle de innfløkte linjene i satsbildet og beundre Schönbergs raffinerte orkestrering som av og til får strykerensemblet til å høres ut som et fullsatt symfoniorkester.