Blomstrende

Bergens Tidende, 15.01.2014

Pour Mi

Songs by Olivier Messiaen and Claire Delbos

Liv Elise Nordskog og Signe Bakke

Lawo

Musikalsk og poetisk familiehistorie

I det 20. århundres modernistiske musikkhistorie er den franske komponisten Olivier Messiaen først og fremst kjent for sine store klaververk og fargesprakende orkesterkomposisjoner. Men på verklisten hans er det også en håndfull komposisjoner for sangstemme og klaver, blant annet samlingen «Poèmes pour Mi» -- ni sanger for sopran, skrevet i 1936 og dedisert til hans hustru, fiolinisten og komponisten Claire Delbos som var gravid på dette tidspunktet. Sangene ble urfremført på en konsert i 1937 der det også var et verk av Delbos på programmet – «L'âme en bourgeon», en samling sanger til tekster av Messiaens mor, dikteren Cécile Sauvage. Delbos hadde valgt å tonesette åtte dikt som Sauvage skrev da hun i sin tid ventet Olivier.

Med platen «Pour Mi» har sopranen Liv Elise Nordskog og pianisten Signe Bakke så å si gjenskapt konsertprogrammet fra i 1937. Platen – som i tillegg rommer tre korte sanger av Messiaen fra 1930 – dokumenterer et lite stykke, musikalsk og poetisk, familiehistorie. Og den fyller ut et hul i diskografien – det er, meg bekjent, første gang sangene til Delbos foreligger på plate. Nordskog og Bakke gir oss et fint innblikk i ekteparet Messiaens særegne musikalske univers og demonstrerer samtidig at dette glemte vokalverkene har annet og mer enn musikkhistorisk interesse. I Messiaen-sangene legger Bakke et koloristisk, funklende klaverakkompagnement under Nordskogs intense, bevegelige sopran. I Delbos-sangene blender Nordskog stemmen ned. Her er ingen frodige melodilinjer, bare et enkelt, messende og anropende uttrykk med Bakkes blomstrende klaverstemme som understøttende kommentar.

Sviktende dømmekraft

Bergens Tidende Morgen, 12.04.2003

Kenneth Sivertsen: Requiem

Diverse solister

Frode Rasmussen, resitasjon

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Halvannen time med uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod.

Den norske pressen har en etisk grunnlov. Den inneholder blant annet en paragraf som sier at man ikke må misbruke andre menneskers sviktende dømmekraft. Man skulle ønske konsertdireksjonen i Harmonien hadde tilsvarende normer og en tilsvarende paragraf. For da hadde BFOs direktør sendt Kenneth Sivertsens «Requiem» tilbake til komponisten og bedt ham komme igjen når han hadde jobbet mer med saken og hadde noe mer sammenhengende å by på.

Dessverre er verden ikke slik. For Harmonien sliter med økonomien. Og gjennomsnittsalderen på torsdagskonsertene er etter hvert foruroligende høy. Desperate tider krever desperate tiltak. Derfor er det kynismen som får råde grunnen. Og derfor satt vi da i Grieghallen i halvannen time og hørte på uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod. Vil slike tiltak gi flere kunder i butikken på sikt? Jeg tror ikke det.

Sivertsen hadde for anledningen funnet frem litt av hvert. Og lagt bitene på rekke. Sånn noenlunde. Litt visepop, et par skisser til noe korsang, noen takter syltynn orkestermusikk, to-tre akkorder å improvisere over for en gruppe jazzmusikere. Pluss Frode Rasmussen. Pluss hjelpeløst banale tekster om livets store spørsmål.

Det har vært en del snakk om cross-over i forkant av denne konserten. Men det var ingen trafikk over grensene å spore torsdag kveld, verken mellom stykkene innbyrdes eller i verket som helhet. Alle – musikerne, sangerne, Frode Rasmussen - holdt på med sitt, høflig, profesjonelt, i hver sin bås, uten innbyrdes kontakt. En bit pop. En bit jazz. Litt forknytt korsang. Litt Frode Rasmussen. Og så videre. I halvannen time.

Det var selvsagt enkelte lyspunkter underveis. F.eks. den tidligere Vamp-vokalisten Jan Toft som kvelden igjennom gjorde en imponerende innsats i popballadene. Og jazzmusikerne – som ganske visst ikke hadde mye alburom, men som glimtet til i en enkelt, kort free jazz sekvens i starten av kvelden. Pluss at den fremragende vibrafonisten Mike Mainieri flere ganger skapte flott, blomstrende musikk henover et nokså magert akkordgrunnlag.

Hva musikere og sangere tenker en slik kveld, er vanskelig å si. De er på jobb. De er profesjonelle. De gjør hva situasjonen krever. Men jeg kan forestille meg at den glimrende dirigenten Ingar Bergby og den like så glimrende sopranen Liv Elise Nordskog av og til stod og tenkte at det er merkelig, for ikke å si urimelig, at Harmoniens konsertdireksjon bare har bruk for deres talenter ved anledninger som denne.

Ubehaget ved det moderne

Bergens Tidende, 01.02.2003

Verk av Felix Mendelssohn og Carl Orff

Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog, sopran

Agustin Prunell-Friend, kontratenor

Thomas Mohr, baryton

Bergen Filharmoniske Kor

Jentekoret, Høgskolen i Bergen

Seim Songkor, Steinerskolens Ungdomskor

Felles korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Grieghallen

Imponerende fremførelse af Carl Orffs Carmina Burana

Det var Mendelssohn, det var Midtsommernattsdrømmen, og det var presis som det skulle være - lett og elegant, et musikalsk eventyr, med romantisk orkesterklang, alvekor og nydelige soloer av sopranene Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog. Joda, Rafael Frühbeck de Burgos kan fremdeles få BFO og musikken til å løfte seg.

Men selvsagt var det ikke Mendelsohn det dreidde seg om denne kvelden. Publikum var kommet for å høre Carl Orff – middelalderkantaten hans, Carmina Burana. Som ble fremført med et kor så stort at familie og venner kunne ha fylt salen alene.

Carmina Burana er et populært verk. Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Orff gir bevisst avkall på alle den klassiske musikkens tradisjonelle virkemidler – her er det ingen lange, sammenhengende forløp, ingen rik melodikk, ingen tett, komplisert flerstemmighet. Og han unngår samtidig alle den moderne musikkens vanskeligheter – harmonikken hans er ekstremt enkel, det er rytmikken som står i sentrum.

Carmina Burana er en fantasi om middelalderen, en tilbakeskuende drøm om å komme tilbake til det enkle, det sanselige, det umiddelbare. Orff selv kalte det for musikalsk barbarisme. Men i dag er det tydelig at han med sitt tidstypiske ubehag ved det moderne har skapt et verk som nettopp i høy grad er tilpasset det moderne, og som krever en moderne lyttemåte. For vel er denne musikken enkel og rytmisk orientert, vel er den stort anlagt med massive korsatser, gigantisk orkester og slagverk i lange baner. Men den er samtidig oppdelt i korte sekvenser, det er hypnotiske gjentakelser av enkle fraser, det er brudd og sterke kontraster, det er fargesprakende effekter. Dette er avvekslende musikk, gøy musikk - skrevet for et moderne publikum med kort oppmerksomhetsspenn.

Kveldens fremførelse var teknisk imponerende. Å få alt det forskjelligartede musikalske materialet til å henge sammen, å få alle de mange innsatsene til å klaffe - er en stor og krevende oppgave. Som kor, orkester og dirigent løste med bravur. Å få de mange sammenbrakte kor til å fungere som en samstemt helhet, er en prestasjon i sig selv.

Det var de store utblåsningene som fikk det meste av oppmerksomheten. Og ikke bare på grunn av korets størrelse. Det virket generelt som om Burgos hadde mindre sans for de mer avdempede og delikate delene i verket. Og som om han hellere var interessert i å frigjøre det glødende raseriet som hele tiden ligger og lurer under overflaten i denne musikken. Blant solistene merket vi oss Gwendolyn Bradley som ga en rekke klare, kjølige tolkninger av sangene i Cours d’amours-delen. Hennes partner, barytonen Thomas Mohr, sang med stor, tradisjonell operastemme – flott, dramatisk, men med en del problemer i høyden. Kontratenoren Agustin Prunell-Friend hadde tatt den lange veien fra Spania til Bergen for å synge den ultrakorte visen om den stekte svanen. Det gjorde han bra.

Små mirakler

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2002

Felix Mendelssohn: Symfoni nr. 2

Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog, sopran

Matthias Bleidorn, tenor

Karstein Askeland, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Johanneskirken

Collegium Musicums kor og orkester i Johanneskirken med flott fremførelse av Mendelssohns Lobgesang-symfoni.

Tiden har ikke vært nådig mot Felix Mendelssohn. Samtiden mente han var verdens største komponist. Da han døde ble det betraktet som en internasjonal tragedie. Men i dag, nesten 150 år etter, er han nærmest glemt. I konsertsalene hører man en enkelt symfoni, noe scenemusikk, et par klaverstykker – resten er taushet. Og det er kanskje synd. I hvert fald ga Collegium Musicums konsert på søndag oss lyst til å høre mer.

Det var hans symfoni nr. 2 som sto på programmet. Lovsangssymfonien kalles den. Et merkelig verk, en bastard, en symfoni-kantate skrevet for at feire boktrykkerkunstens 400-års jubileum. Et typisk romantisk verk, musikk som vil mange ting på en gang, musikk som peker i alle retninger. Et stort tenkt verk, nærmest et slags svar på Beethovens niende: Først tre romantiske orkestersatser – som Karstein Askeland og orkestret ga en entusiastisk, feiende flott fremførelse. Og deretter den sentrale delen: en kantate for kor og tre solister i ni satser over bibelske tekster.

Det var under denne siste delen at musikken for alvor tok av under fremførelsen i Johanneskirken. Ikke minst på grunn av de tre solistene. Tenorpartiet ble sunget med autoritet av tyske Matthias Bleidorn som imponerte med den dystre «Stricke des Todes». Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog ga klokkeklare, teknisk overbevisende tolkninger av sopranpartiene. Det var spesielt tydelig at Nordskog følte seg hjemme her. Og hennes kjølige, mørke sopran passer da også veldig bra til romantiske musikk av denne typen. Skulle man fremheve noen av vokalsatsene må det nettopp bli duettene hennes med Juvik Sæbø og Bleidorn.

Men ellers var det selvsagt koret som sto i sentrum denne kvelden. Og Karstein Askeland har virkelig utrettet små mirakler med dette koret. Klangen var samlet, egal kvelden igjennom. Artikulasjon og tekstuttale var prisverdig klar. Her var det mye å glede seg over. Men det er tross alt grenser for hva Askeland kan få til. Han kan dessverre ikke fremtrylle flere herrestemmer enn det faktisk er. Og det er for få. Alt for få til et verk som dette. Man merket det spesielt i den uakkompagnerte koralen hvor man for første gang kunne høre herrestemmene tydelig. Og hvor man forsto at det er betydelig mer musikk i disse korsatsene enn hva fremførelsen som helhet ga inntrykk av.  

Fra glemmeboken

Bergens Tidende Morgen, 16.04.2002

Verk av Haydn og Schubert

Liv Elise Nordskog, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Richard Edgar-Wilson, tenor; Simon Kirkbride, bass.

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Korskirken

Collegium Musicum i Korskirken med sjeldent spilte verk av Haydn og Schubert.

Det er sikkert mange grunner til at man sjeldent hører Schuberts 2. symfoni live i konsertsalene. Men det kan ikke være musikalske grunner. For dette er bestemt ikke noe ringe verk. Det demonstrerte Collegium Musicums kor og orkester på søndag i Korskirken.

Visst er det snakk om et ungdomsverk - skrevet av en bråmoden teenager som fremdeles gikk i videregående. Og visst er dette musikk inspirert og preget av tidens store idoler. Men i Eivind Aadland og Collegium Musicums friske fortolkning fikk man også en tydelig forsmak på alt det som senere kommer til full utfoldelse hos den voksne Schubert: de grandiose melodilinjene, den suverene, svevende balansegangen mellom dur og moll, de brå skiftene i stemning og tempo. Og man hørte at Collegium Musicum for tiden er inne i en positiv utvikling. For bortsett fra at de raske satsene ble avviklet noe mekanisk og andpustent, var dette en nydelig fremførelse med bra klang og kontroll i strykerne, fine innsatser i blåserne og en sterk obostemme i toppen.

 

Og så, etter pausen, enda et verk fra glemmeboken. Og enda et verk som fortjener å bli spilt mye oftere: Haydns Skapelsesmesse, et flott stykke musikk skrevet av en komponist som mot slutten av et langt liv har overskudd og musikalsk autoritet til å tøye grensene og prøve nye muligheter ut. Dette er en messe - med alle de delene som hører seg til, men den er langt enklere og langt friere komponert enn tradisjonen tilsier det, og minner i lange strekk mest av alt om et syngespill med kor og solister i musikalsk dialog.

Og da er det bra at også Collegicum Musicums kor er inne i en bra vekstperiode for tiden. Noen brå eksponeringer av herrestemmene avslørte riktignok at det fremdeles mangler en del med hensyn til kraft og fylde i dybden, men som helhet fungerte koret bra og ga solid motspill til de fire solistene. Og blant solistene var det så visst ingen problemer med kraften og fylden i dybden. For her sto den solide bassen Simon Kirkbride og la det urokkelige fundamentet som er helt nødvendig i musikk av denne typen, og som denne kvelden støttet Liv Elise Nordskog, Turid Moberg Kirkbride og Richard Edgar-Wilson og fikk stemmene deres til å løfte seg, til å stråle og funkle.

Romantiske perler

Bergens Tidende Morgen, 13.03.2001

Verk av Weber, Mahler, Strauss og Brahms

Liv Elise Nordskog, sopran

Lars Kristian Brynildsen, dirigent

Universitetets Symfoniorkester i Bergen

Johanneskirken

Universitetets Symfoniorkester er blitt en musikalsk kraft man må regne med.

Det startet med en knekkende bra fremførelse av Carl Maria von Webers ouverture til Jegerbruden. Og som kvelden skred frem, med romantiske perler på rad, og med en fin tolkning av Brahms' første symfoni til slutt, ble det klart at Universitetets Symfoniorkester er en kraft man må regne med når det skal gjøres opp status over musikklivet i Bergen.

Slik har det ikke alltid vært. Men under Lars Kristian Brynildsens ledelse har USO tatt seg veldig opp. Det er snakk om et amatørorkester. Som nesten naturnødvendig sliter med samme problemer som alle andre amatørorkestre: tynn klang i de høye strykerne, ujevne blåsere, plutselige konsentrasjonssvikt osv. Men det er samtidig et orkester som klarer å jobbe seg igjennom problemene og som på en kveld som denne spiller seg inn til det vesentligste i musikken, helt inn til grunnelementene i det erkeromantiske repertoaret - de store formene, det lange trekket, det dynamiske suget.

Sopranen Liv Elise Nordskog imponerte som solist i fire senromantiske orkestersanger. Hendes klare, litt kjølig mørke stemme passer veldig bra til dette repertoaret. Hun bruker den jugendlich-dramatisch i Gustav Mahlers «Rheinlegendchen», en Wunderhorn-sang som hun synger med fin fornemmelse for dens muntert-folkelige karakter. Og går så ubesværet over i det mer inderlige rollefaget med sterke, inntrengende tolkninger av Richard Strauss' «Morgen» og «Allerseelen».

Vi håper å få høre Liv Elise Nordskog snart igjen, gjerne i Strauss' fire siste sanger, eller i Wagners

«Wesendonk-Lieder», eller i ... Det er nok å ta fatt på.

Søndag med Mozart

Bergens Tidende Morgen, 03.11.1998

Mozarts Requiem

Solister: Liv Elise Nordskog, Tone Kvam Thorsen, Richard Edgar-Wilson, Ronnie Johansen

Dirigent: Martin André

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Solid oppførelse av Mozarts Requiem i Korskirken

En spasertur i strålende sol langs Bryggen, Mozart i Korskirken, søndagsaviser i Narvesen, kaffe på Mr.Bean – og så hjem, tidsnok til håndballkampen Norge-Danmark. Høres det greit ut? Jovisst. Men selv om tidsplanen holdt, så veltet Mozarts Requiem likevel hele opplegget. Dagen ble simpelthen ikke den samme etter vi hadde vært i Korskirken og hørt det lange verket med den enkle tittelen og det høye Köchel-nummeret 626.

Som komposisjon sprenger Mozarts Requiem alle tradisjonelle formskjemaer. Som klingende musikk ryster det alle blaserte forestillinger. Hver gang. Også denne søndagen hvor vi hørte verket med Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester i en solid fortolkning under ledelse av dirigenten Martin André.

Naturligvis var det ting man kunne tenkt seg annerledes. Uansett at både kor og orkester generelt holder et ganske høyt teknisk nivå, er det ikke tale om homogene, sammensveiste ensembler. Man merker det spesielt i de dempede passasjene hvor orkestret av og til virker noe ujevnt, og hvor korklangen har tendens til å bli for tynn og sprukken i toppen.

Men så var det alle de bra momentene da, alle de stedene hvor tingene falt på plass. De fugerte passasjene i Kyrie-satsen f.eks. Eller Agnus Dei hvor Martin André fra første takt fant det helt rette, elastiske tempoet og den helt rette balansen mellom alle orkestrets grupper. Blant solistene er det grunn til spesielt å fremheve Tone Kvam Thorsens varme, vibrerende alt og Ronnie Johansens mektige bass, men vi merket oss også et finstemt samspill mellom alle fire solister i de store blow-outs.

Konserten var ferdig allerede klokken tre. Men allikevel var det ikke riktig noen grunn til å gå videre med resten av søndagens program. Mozart vant. Igjen.