Strikt og disiplinert

Bergens Tidende, 28.01.2011

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Lilli Paasikivi, mezzosopran

David Zinman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En av de beste Mahler-tolkningene i manns minne

Da David Zinman startet sine kritikerroste innspillinger av Mahlers symfonier med Tonhalle-Orchester Zürich i 2007, uttalte han i et intervju at han sterkt misliker tolkninger «der alt er tungt aksentuert og understreket med henblikk på maksimal effekt».

Ikke rart da at vi var spent på hvordan han og BFO ville takle Mahlers tredje symfoni i går kveld. For er det noen av Mahlers ni symfonier som inviterer til store, tunge og patosfylte uttrykk, er det vel nettopp denne. Med sine seks satser og en spilletid på over halvannen time er dette den lengste symfonien i verden. Den krever myriader av slagverk, dobbelt så mange messing- og treblåsere som vanlig, kraftig utvidete strykergrupper, posthorn bak scenen og klokkespill i det fjerne.

Likevel var det ikke noe uttrykksmessig overkill i Zinmans tolkning. Han startet første sats i et temmelig langsomt tempo, og tok BFO og oss gjennom dette forunderlige verket som sprenger alle tradisjonelle forestillinger om hva en symfoni bør være. Satsene er fragmenterte, fulle av fremmedelementer, høyt og lavt mellom hverandre. Men der andre dirigenter er tilbøyelige til å drukne konfliktene i store utladninger, presenterte Zinman dem, strikt og disiplinert. Han la hovedvekten på verkets indre struktur fremfor på den ytre dramatikken, og skapte på den måten, paradoksalt nok, mer sammenheng i verket enn vi er vant til.

Dette ble en av de største Mahler-tolkningene jeg har hørt BFO spille i Grieghallen. Tett, klar og bestemt med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser uten konsentrasjonssvikt. Den finske mezzosopranen Lilli Paasikivi hadde fine tolkninger av tekstene fra Nietzsche og «Des Knaben Wunderhorn» i fjerde og femte sats. Og fikk flott følge av Bergen Filharmoniske Kor og lokale jente- og guttekor instruert av Asbjørn Flåm, Maria Gamborg Helbekkmo og Håkon Matti Skrede.

Ubehaget ved det moderne

Bergens Tidende, 01.02.2003

Verk av Felix Mendelssohn og Carl Orff

Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog, sopran

Agustin Prunell-Friend, kontratenor

Thomas Mohr, baryton

Bergen Filharmoniske Kor

Jentekoret, Høgskolen i Bergen

Seim Songkor, Steinerskolens Ungdomskor

Felles korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Grieghallen

Imponerende fremførelse af Carl Orffs Carmina Burana

Det var Mendelssohn, det var Midtsommernattsdrømmen, og det var presis som det skulle være - lett og elegant, et musikalsk eventyr, med romantisk orkesterklang, alvekor og nydelige soloer av sopranene Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog. Joda, Rafael Frühbeck de Burgos kan fremdeles få BFO og musikken til å løfte seg.

Men selvsagt var det ikke Mendelsohn det dreidde seg om denne kvelden. Publikum var kommet for å høre Carl Orff – middelalderkantaten hans, Carmina Burana. Som ble fremført med et kor så stort at familie og venner kunne ha fylt salen alene.

Carmina Burana er et populært verk. Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Orff gir bevisst avkall på alle den klassiske musikkens tradisjonelle virkemidler – her er det ingen lange, sammenhengende forløp, ingen rik melodikk, ingen tett, komplisert flerstemmighet. Og han unngår samtidig alle den moderne musikkens vanskeligheter – harmonikken hans er ekstremt enkel, det er rytmikken som står i sentrum.

Carmina Burana er en fantasi om middelalderen, en tilbakeskuende drøm om å komme tilbake til det enkle, det sanselige, det umiddelbare. Orff selv kalte det for musikalsk barbarisme. Men i dag er det tydelig at han med sitt tidstypiske ubehag ved det moderne har skapt et verk som nettopp i høy grad er tilpasset det moderne, og som krever en moderne lyttemåte. For vel er denne musikken enkel og rytmisk orientert, vel er den stort anlagt med massive korsatser, gigantisk orkester og slagverk i lange baner. Men den er samtidig oppdelt i korte sekvenser, det er hypnotiske gjentakelser av enkle fraser, det er brudd og sterke kontraster, det er fargesprakende effekter. Dette er avvekslende musikk, gøy musikk - skrevet for et moderne publikum med kort oppmerksomhetsspenn.

Kveldens fremførelse var teknisk imponerende. Å få alt det forskjelligartede musikalske materialet til å henge sammen, å få alle de mange innsatsene til å klaffe - er en stor og krevende oppgave. Som kor, orkester og dirigent løste med bravur. Å få de mange sammenbrakte kor til å fungere som en samstemt helhet, er en prestasjon i sig selv.

Det var de store utblåsningene som fikk det meste av oppmerksomheten. Og ikke bare på grunn av korets størrelse. Det virket generelt som om Burgos hadde mindre sans for de mer avdempede og delikate delene i verket. Og som om han hellere var interessert i å frigjøre det glødende raseriet som hele tiden ligger og lurer under overflaten i denne musikken. Blant solistene merket vi oss Gwendolyn Bradley som ga en rekke klare, kjølige tolkninger av sangene i Cours d’amours-delen. Hennes partner, barytonen Thomas Mohr, sang med stor, tradisjonell operastemme – flott, dramatisk, men med en del problemer i høyden. Kontratenoren Agustin Prunell-Friend hadde tatt den lange veien fra Spania til Bergen for å synge den ultrakorte visen om den stekte svanen. Det gjorde han bra.

Korets kveld

Bergens Tidende Morgen, 14.12.2002

Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 9

Danna Glaser (sopran), Susanne Resmark (alt), Endrik Wottrich (tenor), Arutjun Kotchinian (bass).

Bergen Filharmoniske Kor; Voci Nobili, Høgskolen i Bergen; studenter fra Griegakademiet; Seim Songkor.

Korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo og Leif Egil Vatnøy

Dirigent Olaf Henzold

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Beethovens Niende.

For et imponerende skue der de stod og dekket hele endeveggen i Grieghallen! Hundre festkledde sangere, et fulltallig kor! Og for en klang, for en overveldende kraft da femtesatsen endelig startet, og alle disse hundre sangerne stemte i med «Freude, schöner Götterfunken»!

Jo da, dette var korets kveld. Eller egentlig skulle man vel si korenes kveld. For det var tre av slagsen involvert i fremførelsen av Beethovens niende. Og i tillegg sangere fra Griegakademiet. Men det mest imponerende var kanskje at korinstruktør Helbekkmo hadde klart å forene alle disse mange, forskjellige kreftene, få stemmene til å smelte sammen, slik at det faktisk bare var ett kor man hørte, ett kor som stod der og sang, feuertrunken, beruset av gnistene fra det høye, av Beethovens musikk, og av den eksplosive kraften i de egne stemmene.

Og eksplosjon må det til. Slik er dramaturgien i Beethovens siste store orkesterverk: Først den lange innledningen; så stemningsskiftet i den korte fjerdesatsen hvor Freude-melodien vokser ut av den dramatiske, nærmest opera-aktige dialogen mellom de dype strykerne og de andre orkestergruppene; og så, endelig, lynnedslaget: korsatsen, sangen, festen, jubelen.

Dirigenten Olaf Henzold holdt BFO i stramme tøyler gjennom de tre første satsene hvor det musikalske materialet presenteres og bearbeides, men klarte vel ikke helt overgangen fra dette sterkt kontrollerte uttrykket til den store utladningen mot slutten. Fjerdesatsen startet i al fall noe diffust, og en del ujevne innsatser fra blåserne i det følgende må formentlig tilskrives uklar direksjon. At de fire bra solistene ikke riktig hørtes ut som en kvartett, er derimot ikke hans skyld. Kvartettdelene er i utgangspunktet skrevet slik at det er vanskelig å få dem til å henge sammen. Og i tillegg var det denne kvelden et ganske voldsomt uttrykksmessig spenn mellom solistene, fra Arutjun Kotchinian vibrerende «russiske» bass i bunnen til Danna Glasers mer typeriktige sopran i toppen.

Ifølge Penderecki

Bergens Tidende Morgen, 18.04.2000

Krzysztof Penderecki: Passio et mors Domini nostri Iesu Christi secundum Lucam

Solister: Izabella Klozinska, Roman Trekel, Romuald Tesarowicz
Evangelisten: Gustaw Holoubek

Krakow Filharmoniske Kor (instruktør: Teresa Majka)

Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor (instruktør: Maria Gamborg Helbekkmo)

Dirigent: Krzysztof Penderecki

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Pendereckis monumentale verk «Lukas-pasjonen» i Grieghallen med komponisten selv som dirigent

Latin er et dødt språk, sies det. Men man merker det ikke når den store polske skuespilleren Gustaw Holoubek går frem til mikrofonen i Grieghallen og repeterer hodepunktene om Jesu Lidelse og Død ifølge Lukas. At han forteller oss noe stort, dramatisk, betydningsfullt på dette gamle, glemte språket – det er ikke vanskelig å forstå.

Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor Lukas-pasjonen er blitt Krzysztof Penderecki mest spilte verk eller hvorfor det fremdeles er et av de mest populære korverk fra etterkrigstiden. For vel er det snakk om musikk utkomponert etter alle den sene modernismens regler - med voldsomme tone-clusters, med speilende tolvtonerekker bygget opp av små webern’ske moduler, med en melodikk som beveger seg gjennom de minste intervallene eller tar de største sprangene – men det er også et verk som på sett og vis tar avskjed med hele denne estetikken, et verk som hårdnakket insisterer på å kommunisere med sitt publikum og som presenterer seg som en storslått bildebok, en avvekslende fortelling full av musikalske begivenheter og effekter.

Mange av grepene klinger dated i dag, de musikalske effektene sjokkerer ikke lenger, de orkestrale fargene er blitt litt falmede. Når man hører verket, live, i Grieghallen en vårkveld i år 2000, blir man slått av hvor tidsbundet mye av denne musikken egentlig er. Eller er blitt med tiden. Men like fullt: denne søndag i Grieghallen, med Izabella Klozinska, Roman Trekel og Romuald Tesarowicz som solister, med Krakow Filharmoniske Kor og Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor, med Bergen Filharmoniske Orkester, og med Penderecki selv på podiet – denne søndag konstaterer vi at verket fremdeles virker, at det fremdeles kommuniserer med en overveldende monumentalitet som brenner igjennom, på tvers av den skolemesteraktige patos og den litt selvhøytidelige gestikken.

Blant solistene imponerte spesielt bassen Romuald Tesarowicz med en flott, solid prestasjon. Sopranen Izabella Klozinska hadde en del vanskeligheter med Pendereckis brutte linjer, og Roman Trekel måtte av og til nærmest presse stemmen opp i falsett for å klare fraseringer som er skrevet uten smålige hensyn til hva som er en barytons naturlige register. Det var også en del steder hvor korsatsene var faretruende nær ved å gå opp i skjøtene. Som helhet var søndagens fremførelse derfor nok ikke den mest blankpolerte man kunne forestille seg. Men nettopp dette litt rå, litt uhøvlede preget fungerte bra i sammenhengen. For monumentaliteten i dette store verket med de umenneskelige dimensjonene ligger ikke minst i selve bestrebelsen, i dette å samle alle disse mange menneskene og få dem til i fellesskap å strekke seg til grensen. Og få det til. 

Gaffel i øret

Bergens Tidende Morgen, 25.03.2000

Verk av Asheim, Sibelius og Stravinskij

Ellen Aagard, sopran

Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Dirigent: Ari Rasilainen

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets Kor

Høgskolen i Bergens Ungdomskor

Stemmer fra Bergen Domkantori

Korleder: Maria Gamborg Helbekkmo

Grieghallen

Uroppførelsen av Nils Henrik Asheims monumentale korverk «Turba».

Tre og et halvt kor på scenen. Pluss to sangsolister. Pluss Bergen Filharmoniske Orkester, for anledningen kraftig utvidet med nye musikere og sjeldent hørte instrumenter. Pluss elektronisk bearbeidede stemmer over høyttaleranlegget. Jo da, alle seil var satt da Nils Henrik Asheims «Turba» ble uroppført i Grieghallen på torsdag. Fem år for sent.

Var det bryet verd? Var det verd å samle alle disse menneskene i Grieghallen? Verd å vente fem år på «Turba»? Slike spørsmål lar seg ikke besvare meningsfullt. Av flere, gode grunner. For eksempel denne at det neppe var den optimale versjonen av «Turba» vi hørte på torsdag. Ifølge BT 23.3 mener Harmoniens korleder, Maria Gamborg Helbekkmo, rett og slett at dette verket overhodet ikke kan synges av amatører. Man kan da lure på hvorfor en profesjonell institusjon som Harmonien holder seg med et kor bestående av amatører ... men den diskusjonen bør vi nok la ligge. La oss i stedet nøyes med å konstatere dette helt innlysende: at «Turba» er et monumentalt og vanskelig verk som stiller voldsomme krav, til amatører, men bestemt også til profesjonelle, at dirigenten Ari Rasilainen mange ganger underveis måtte stave seg og musikerne igjennom partituret, og at de to glimrende sangsolistene, Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland, konstant hadde stemmegaflene klistret til ørene for å klare innsatsene sine.

På den andre siden: For oss i salen er det til syvende og sist ikke komponistens opprinnelige intensjoner eller pretensjoner som teller, heller ikke de mange medvirkende, deres blodslit, deres uegennyttige innsats «beyond the call of duty». Når dirigenten slår an, er det kun den faktisk klingende musikken som betyr noe. Og på disse premissene må konklusjonen etter torsdagens konsert være at «Turba», uansett all kompleksitet og monumentalitet, er et ganske problematisk verk. For vel er det mange interessante momenter i denne musikken - en flott, på én gang gjennomsiktig og innfløkt orkestersats, en nyanserik utnyttelse av det store korformatet og, ikke minst, mange velskrevne, ekspressive duetter for Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland - men som helhet er musikken formløs, leddløs, i lange sekvenser virker den mest av alt som grå, modernistisk metervare, uten klar struktur, uten hørbar retning. I prinsippet kunne den fortsette i det uendelige, men den slutter dog til sist uten at man riktig forstår hvorfor.

Og i den henseende er det vel også symptomatisk at Asheim har valgt å legge en ikke-musikalsk ramme omkring «Turba» i form av klipp fra latineren Lukretius’ 7500 linjers hexameterdikt «De Rerum Natura». Umiddelbart virker det som om det er det naturfilosofiske tankeinnholdet i disse fragmentene som vært styrende for forløpet, ikke en tvingende, indre musikalsk nødvendighet.

Som sagt: dette er en spontan reaksjon etter bare en enkelt gjennomhøring. Forhåpentlig blir det mulig å gå «Turba» nærmere etter i sømmene ved senere anledninger.

Og så må vi i øvrig huske å si at vi etter pausen var på en liten, oppfriskende ornitologisk utflukt med BFO og den glimrende finske dirigenten Ari Rasilainen som først viste oss Sibelius’ Tuonela-svane og deretter sluttet av med en ildfull versjon av Stravinskijs Ildfugl.

... and the winner is ...

Bergens Tidende Morgen, 28.06.1994

Bergen Lærerhøgskoles Ungdomskor

Maria Gamborg Helbekkmo, dirigent

Geir Botnen, klaver

Troldsalen

Ikke rart det var feststemning søndag kveld på Troldhaugen da Lærerhøgskolens ungdomskor ga konsert for en sal stappfull av slektninger, venner og turister: En time før konserten startet hadde jentene vunnet NRKs landskonkurranse for kor. For tredje gang.

Og ikke rart heller at resultatet av denne konkurransen ble som det ble, for det er jo et kor av helt usedvanlig høy kvalitet vi har for oss her – et kor av amatører, jovisst, men under Maria Gamborg Helbekkmos myndige ledelse synger de faktisk bedre enn de fleste profesjonelle.

Søndag kveld i Troldsalen hørte vi en klang så veltrimmet som gresset på en golfbane. Det ble sunget med forbausende soliditet i dybden. Og samtidig med rimelig fylde i toppen – i betraktning av at det faktisk er et kor av meget unge stemmer vi har å gjøre med. Diksjonen var tydelig, stemmeføringen klar, det ble gjort nydelig rede for selv de minste dynamiske forskjellene. Perfeksjon er kodeordet for dette koret: Alt virker så lett, så lekende, så liketil, men man merker samtidig at det bak den blankpolerte velklangen ligger jernhard musikalsk presisjon og disiplin.

På den annen side: Midt i feststemningen må det være tillatt å nevne at vel er korets repertoar teknisk krevende, men musikalsk sett er det ikke spesielt opphissende. Underveis hørte vi blant annet Griegs «Barnlige Sange» opus 61 og Gustav Holsts sanger til tekst av Robert Bridges, nydelige, men litt bleke verk som i likhet med det meste av kveldens program er hentet fra den lette enden av skalaen, den enden der også sviskene ligger tett.

Vi fornærmer neppe noen når vi sier at det var pianisten Geir Botnen som sto for kveldens musikalske tyngde – med en sterk og tørr fremførelse av seks krystallinske stykker hentet fra Geirr Tveitts forunderlige samling av Hardanger folketoner.