Storslått, spennende – en torsdagskonsert under pandemien

Bergens Tidende, 27.04.2021

Verk av Marius Neset, Mozart og Mendelssohn
Leif Ove Andsnes, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
 
Vel er det pandemi. Vel er det restriksjoner og begrensninger. Men torsdagskonsert i Grieghallen med Bergen Filharmoniske Orkester blir det likevel.
 
Torsdag i denne uken var det bare lov å være 100 publikummer i salen. Men for en konsert vi 100 heldige fikk høre! Storslått, spennende – en konsert helt etter det klassiske mønsteret: Først et stykke ny musikk, så en klaverkonsert og – etter pausen – en saftig romantisk symfoni.
 
Det startet med urfremføringen av Marius Nesets «Every little Step», et bestillingsverk skrevet til BFO under pandemien mens han gikk hjemme med sin nyfødte datter.
 
Sist vi hørte Neset med BFO var i høst da han spilte solostemmen i sin egen saksofonkonsert «Manmade». På torsdag var han og saksofonen derimot ikke på scenen. «Every little Step» er et rent instrumentalverk der han setter orkestrets ulike seksjoner i spill med og mot hverandre i tre kontrastfylte avsnitt.
 
Verket åpner med lange, romantiske strykermelodier og harpeklanger og et nesten filmmusikalsk tonespråk – som straks etterpå brytes ned i et avsnitt preget av slagverk og klaver. I dette midtavsnittet legger Neset ulike rytmiske mønstre innover hverandre slik at det oppstår komplekse figurer i sammenstøtene mellom de ulike lagene. Verket slutter med romantiske klanger med karakter av folketone.
 
Blant de norske samtidskomponistene er Neset en stemme som skiller seg ut, ikke bare på grunn av jazzbakgrunnen hans, men også – slik «Every little Step» demonstrerer – ved evnen til å bygge opp og håndtere enorme, komplekse orkestersatser.
 
Koronapandemien satte en stopper for reiseplanene til Leif Ove Andsnes. Egentlig skulle han ha reist omkring i Europa med Mahler Chamber Orchestra og spilt klaverkonserter av Mozart fra året 1785/86. Nå ble det i stedet hjemmekontor – og hjemmekonserter i Grieghallen.
 
I høst hørte vi ham spille Mozarts klaverkonsert nr. 22 med Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester. I denne uken kom turen til nr. 23 i A-dur – i samspill med BFO som for tilfellet var nedskalert til nesten kammermusikalsk format.
 
Musikkhistorikerne er tilbøyelige til å betrakte nr. 23 som et mellomspill blant Mozarts siste klaverkonserter, en liten lett, yndefull og innsmigrende konsert. Ikke så hos Andsnes. I hans tolkning ble denne konserten til et stort anlagt, dramatisk verk med klaveret som kraftsenter. Førstesatsen – rungende, muskuløs, med en elektrifiserende energi som river hele orkesteret med seg. Andresatsen – sårbar, melankolsk med tilbakeholdt åndedrett. Og så endelig tredjesatsen: dramatisk, stormfull som sluttscenen i en opera. En sublim fremføring.
 
Etter pausen: Felix Mendelssohns femte symfoni, den såkalte Reformasjonssymfonien, skrevet i 1830 i anledning 300-året for den lutherske trosbekjennelsen.
 
BFO har vært borte i Mendelssohn før. For 10 år siden spilte de inn alle symfoniene hans sammen med deres daværende sjefsdirigent Andrew Litton. Resultatet var noe blandet den gang. Og især virket den femte symfonien temmelig blek og ufrisk.
 
På torsdag i Grieghallen under Edward Gardners ledelse var alt derimot fargestrålende og frisk. Her var en feiende flott åpning og en voldsom spenning som holdt seg gjennom hele verket – fra Parsifal-motivet i første sats til den avsluttende koralfantasien over Luthers «Vår Gud han er så fast en borg». En fortolkning med omhu for alle detaljer og med fast redegjørelse for alle verkets bærende elementer. Og med et orkester som klarte å forløse alle dirigentens intensjoner.
 
Mendelssohn var et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien mellom Beethoven og Wagner, skrev Nietzsche en gang. Gardner og BFO demonstrerte på torsdag at dette er en oppfattelse av Mendelssohn som ikke er holdbar.

Av hav er du kommet

Bergens Tidende, 14.12.2019

Verk av Mendelssohn, Wagner og John Luther Adams

Ludovic Morlot, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

«Hav er opphav. Av hav er du kommet». Slik sluttet evolusjonsøkologen Christian Jørgensen et kort, poengtert innlegg om livets opprinnelse. Og slo an et motiv som kom til løpe som en blå tråd gjennom hele torsdag kveld i Grieghallen.

I foajeen var det utstillet instrumenter og plansjer om havforskning og klimaendringer. Inne i konsertsalen var det lyssetting i blå og grønne nyanser. Og det ble spilt musikk med maritime motiver.

Vi var kommet frem til «Havet» – til det andre avsnittet av «Neste Steg»-prosjektet der Bergen Filharmoniske Orkester samarbeider med forskningsmiljøer på Universitet i Bergen og arrangerer konserter med naturvitenskapelige temaer.

Det er ikke noe enkelt format de to samarbeidspartnerne her har konstruert – resultatet kan lett bli en litt ubekvem kobling av folkeopplysende foredrag og mer eller mindre relevante musikalske «illustrasjoner». Men torsdag kveld var det god balanse mellom prosjektets to deler det meste av tiden.

Den musikalske delen startet med at den franske dirigenten Ludovic Morlot og BFO fulgte opp Christian Jørgensens innlegg med «Meerestille und glückliche Fahrt» – Felix Mendelssohns romantiske skildring av endringer i havet fra havblikk til frisk bris.

Etter at biologen Dorothy Dankel hadde fortalt om havets historiske rolle som eksportvei, var det tid til musikk av Wagner. Og her var den musikalske forbindelsen til kveldens tema langt mindre åpenbar.

Forspillene til akt 3 og 1 av Lohengrin hadde for så vidt en klang og en dynamikk som minnet litt om havbildene i Mendelssohns tonedikt, men den ofte spilte kombinasjonen av «Morgengry» og «Rhinfart» fra Götterdämmerung hadde faktisk ikke mye med kveldens tema å gjøre – bortsett fra at handlingen i Wagners opera jo altså foregår ved Rhinen.

Til gjengjeld var BFOs Wagner-utgave musikalsk sett veldig overbevisende. Mens deres Mendelssohn-tolkning var noe fargeløs, hadde Wagner-stykkene alt en kunne ønske seg – flotte hornsignaler, store blankpolerte fraser i messingblåserne og svulmende strykerklanger.  

Oceanografen Marius Årthuns innlegg etter pausen handlet om havets rolle i dagens klimaendringer. Han sluttet med ordene «til hav skal du bli» og pekte med dette frem til kveldens hovedverk «Become Ocean» – «bli hav» – av den amerikanske økokomponisten John Luther Adams.

Livet på jorden begynte i havet. Men, skriver Adams i en note om verket sitt: «Etter hvert som polar-isen smelter og havnivået stiger, står vi mennesker overfor utsikten til at vi selv – nok en gang og helt bokstavelig ­– kan bli til hav».

«Become Ocean» ble opprinnelig skrevet på bestilling av kveldens dirigent Ludovic Morlot som urfremførte det med Seattle Symphony Orchestra i 2013. Det er snakk om et stykke avansert lydkunst – eller med Adams’ egne ord «sonic geography», «lydgeografi» – en fremstilling av havets lyder og bevegelser med musikalske midler.

Det store orkestret er delt opp i tre mindre grupper – messing, treblåsere og strykere – alle supplert med hver sin slagverkgruppe. Gruppene spiller sekvenser av ulik lengde, lyden deres svulmer opp til klimaks på ulike tidspunkter og faller tilbake.

Verket består av 630 takter, men i takt 316, når musikerne er kommet halvveis, begynner de å spille hele det foregående forløpet «baklengs», takt for takt.

   

«Inexorable» – «ubønnhørlig» – står det som tempoangivelse øverst i partituret. Ordet er dekkende både for verket selv og for BFOs og Morlots imponerende fremstilling der den komplekse orkesterlyden formet seg til en stor, stofflig og plastisk bevegelse, en storslått bølge av lyd sammensatt av mange mindre bølger.

Når menneskene en gang er forsvunnet, er havet der fremdeles. Det ruller fremover, det trekker seg tilbake. Fremover og tilbake. Ubønnhørlig.

Kraftfull musikk og store effekter

Bergens Tidende, 15.08.2015

Verk av Svendsen, Mendelssohn og Stravinskij

Sonoko Miriam Shimano Welde, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Bergen Filharmoniske Orkester inviterer til sesongåpning på Torgallmenningen

  

Lydanlegget var skrudd opp på maks. Musikerne ble vist på storskjerm. Publikum sto som sild i tønne foran scenen.

Nei, dette var ikke en rockekonsert på Koengen. Det var Bergen Filharmoniske Orkester som åpnet sesongen torsdag kveld med en gratis, utendørs konsert på Torgallmenningen. Og så var det oven i kjøpet strålende vær for en gangs skyld.

Det er ikke noen enkel sak å flytte den klassiske orkestermusikken ut fra Grieghallen. Akustikken på Torgallmenningen er i utgangspunktet ikke velegnet til noe slikt. Og lydanlegget dreper alle subtile, musikalske nyanser. I tillegg er det de sedvanlige problemene med at støyen fra fly, busser, mopeder og måser mikser seg inn i lydbildet og skaper uventede lydeffekter og brudd. At et par hunder i Rådhusgaten ikke liker musikk, er også noe en må regne med.

Men BFO og sjefsdirigent Andrew Litton hadde på et vis tatt høyde for alle disse komplikasjonene. I alle fall hadde de sammensatt et program med kraftige, kjøttfulle verk som var i stand til å slå gjennom alle forstyrrende omstendigheter.    

Det startet med Johan Svendsens «Karneval i Paris», en liten musikalsk knallperle, fremført med godt humør og rytmisk driv.  Så var det tid for kveldens solist, den 18-årige fiolinisten Sonoko Miriam Shimano Welde – fra Laksevåg, bør vi vel tilføye. Vi har hørt dette unge stortalentet spille kammermusikk på Festspillene de siste to årene. Men torsdag kveld gjaldt det da et av de store, krevende orkesterverkene: Felix Mendelssohns populære fiolinkonsert. Det er et verk som rommer så å si alt hva en forbinder med og forventer av en romantisk fiolinkonsert – sangbare temaer, store dramatiske utbrudd, lyriske passasjer og indre tematisk sammenheng. Sonoko Welde tilpasset tolkningen sin til de fysiske rammene på Torgallmenningen. Hun satset for fullt på de utadvendte sidene av Mendelssohns verk – med gnistrende virtuose passasjer og et gjennomgående kraftbetonet, fysisk spill i dialog og lekende konfrontasjon med det store orkesteret. En flott, overbevisende tolkning – av en ung musiker vi gleder oss til å høre igjen.   

Siste verk på programmet var «Sacre du printemps» eller «Vårofferet» – Igor Stravinskijs suite komponert i 1913 til en av Nijinskijs balletter. Den gang ble det oppstuss og skandale. I dag går det roligere for seg. Men Stravinskijs musikk gjør fremdeles noe med sitt publikum. Det ligger en rytmisk, drivende puls i verket hans, en suggestiv kraft som fanger og binder lytterne. I så måte var det et godt valg å sette «Vårofferet» opp til sist på en konsert der publikum hadde stått stille og forholdt seg rolig foran scenen i opp mot halvannen time.

BFO har nok spilt dette verket bedre før, mer nyansert, med bedre sans for de klanglige detaljene. Og når Andrew Litton slår seg skikkelig løs, kan det fort bli overkill. Men som kraftfull og effektfull avslutning på en utendørskonsert fungerte denne versjonen av «Vårofferet» utmerket.  Publikum fikk rørt seg. Og kvitterte med langvarig applaus. Ekstranummer: En sats fra Prokofievs «Skytiske Suite».

Klanglig raffinement

Bergens Tidende, 04.06.2014

Liebestreu

Helene Wold, sopran

Liv Glaser, fortepiano

Lawo 

Historisk informerte tolkninger av musikk fra miljøet omkring Clara og Robert Schumann

At platen «Liebestreu» minner om et godt, gjennomtenkt konsertprogram, er kanskje ikke så rart. Helene Wold og Liv Glaser er kjent for sine tematisk organiserte konserter der verker blir satt sammen med omtanke og sans for innbyrdes musikkhistoriske forbindelseslinjer.

På den nye platen dreier det seg om musikk fra første halvdel av 1800-tallet, om sanger og klaverstykker som på forskjellig måte har tilknytning til miljøet omkring Clara og Robert Schumann.

Det starter med noen av Felix Mendelssohns sanger fra ungdomstiden, blant annet den berømte «På sangens vinger». Etterpå gjelder det Robert Schumann og husvennen Johannes Brahms. Begge komponister er representert med både sanger og klaverstykker, men verkene deres er flettet inn mellom hverandre slik at det oppstår interessante sammenhenger og kontraster på kryss og tvers. 

Helene Wolds lyse, slanke stemme passer fint til de innledende Mendelssohn-sangene som hun gir en sart, uskyldig kvalitet. At hun også kan åpne opp for det store, dramatiske uttrykket, demonstrerer hun i de mer komplekse Schumann- og Brahms-sangene som hun i noen tilfeller gir en nesten operaaktig karakter.

Liv Glaser akkompagnerer på et Alois Graff fortepiano fra 1825. Klangen er klar, anslaget delikat. Og Glaser minner oss i tillegg om at også Schumanns og Brahms’ store, komplekse klaverkomposisjoner er skrevet for et slikt instrument. For meg er hennes lette og perlende versjon av Brahms’ «Intermezzo» (op. 119:1) et av platens høydepunkter. For ikke å snakke om tolkningen av «Des Abends» fra Schumanns Fantasistykker (op. 12) – klanglig raffinement og sublim rytmisk balansekunst.    

Med BFO og Mendelssohn i Skottland

Bergens Tidende, 20.01.2010

Mendelssohn: Symfoni Nr. 3 og 5

Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Svært vellykket innspilling av to Mendelssohn-symfonier

Da er Mendelssohn-året forbi. Og BFOs Mendelssohn-prosjekt er også avsluttet. Helt på tampen av 2009 fikk vi tredje og siste bind i serien med innspillinger av de fem symfoniene for platemerket BIS. Denne gang dreier det seg om symfoni nr. 3 og 5. Eller gjør det?

Nummereringen av Mendelssohns symfonier er et anliggende for viderekomne. Han ville aldri slippe musikken sin, han tvilte på hva han hadde skrevet, han kunne ikke gi verkene fra seg. To av symfoniene ble først trykt mange år etter hans død. Og siden det er trykkeårene som har bestemt nummereringen, har vi da den paradoksale situasjonen at den symfonien som er blitt nr. 3 og som kalles «Den skottske», egentlig var den siste han skrev, mens nr. 5 var hans andre. De to symfoniene ble urfremført med ti års mellomrom – nr. 5 i 1832, nr. 3 i 1842. Men skissene til nr. 3 skrev han allerede i 1829 under sitt besøk i Skottland. Så kanskje den egentlig er hans andre symfoni?

Forvirret? Vel, det er ingen forvirring når det gjelder selve musikken – eller BFO og Littons tolkning av den på den nye platen. Dette er rett og slett en svært vellykket innspilling av de to symfoniene. Det litt heseblesende preget som var over BFOs fremføring av «Den italienske» på forrige plate, er forsvunnet. «Den skottske» blir spilt slik den bør spilles – som en storslått, erkeromantisk symfoni, med ro og tyngde i de langsomme satsene og tilbakeholdt styrke i de raske. Det er melankolsk sug i den innledende andanten, og det er det helt rette liv og røre i de «skottsk»-inspirerte melodiene.

Mendelssohns eget Gewandhausorchester dirigert av Riccardo Chailly utga en innspilling av «Den skottske» i fjor. Orkesterklangen deres er ofte mer avslepet med mørk, romantisk varme, men som helhet klarer BFOs innspilling seg veldig godt i en slik sammenlikning. Og BFOs treblåsere er uten konkurranse i den flammende andresatsen.

At symfoni nr. 5 klinger noe blekere og mindre frisk, er nok ikke BFOs skyld. Verket er skrevet til reformasjonsjubileet i 1830, og Mendelssohn benyttet denne anledningen til å føye eldre kirkemusikalske former inn i en romantisk ramme, et eksperiment som møtte motbør i samtiden, og som fremdeles ikke virker helt overbevisende.

Vakre episoder

Bergens Tidende, 09.12.2009

Mendelssohn: Symphoni nr.1 og 4 samt «Ruy Blas»-ouverturen

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Solid musikalsk nivå på BFOs nye Mendelssohn-plate

Felix Mendelssohn var en av sin tids mest berømte komponister. Han døde i 1847, bare 38 år gammel – noe som i samtiden ble betraktet som en internasjonal tragedie. Da nyheten om hans død nådde Storbritannia, skrev det ansete engelske tidsskriftet «The Musical World» at det var inntruffet en musikalsk solformørkelse.

Bare førti år senere var Mendelssohns status totalt endret. Nå ble musikken hans oppfattet som sentimental, romantisk tilbakeskuende. Han hadde vært et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien, skrev Nietzsche i 1886. Og oppfattelsen av at Mendelssohn hadde vært en kort, vakker episode mellom Beethoven og Wagner, holdt seg til langt inn i det 20 århundre, ofte ispedd en god del antisemittisme. Men i de siste tiårene er Mendelssohn så vendt tilbake til konsertsalene. Og nå i 200-året for hans fødsel kommer det stadig nye innspillinger og nytolkninger av musikken hans.

For eksempel presenterte Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton i vår en spenstig live-innspilling der de blåste støvet av symfoni nr 2, den såkalte Lovsang-symfonien. Nå er de ute med en ny Mendelssohn-plate, denne gangen med studieinnspillinger av symfoni nr. 1 og 4 (den «Italienske») og av «Ruy Blas»-ouverturen.

Den nye platen holder samme solide musikalske nivå som forgjengeren. BFO spiller effektivt og presist, med klar, samlet orkesterklang, samstemte strykere og flotte detaljer i treblåsere og messing. Alt sitter som det skal. Og likevel virker tolkningen ikke helt overbevisende. Det er noe urolig, av og til noe nesten presset over fremføringen, som om musikerne har det litt for travelt og skal nå noe. Dette har ikke så mye å gjøre med selve tempovalget i de enkelte satsene – tidsmessig skiller denne innspillingen seg ikke markant fra andre, eldre innspillinger. Kanskje det er Littons generelle holdning til verkene som er problemet? Det er ingen tvil om at han klarer å få Mendelssohns romantiske musikk til å klinge frisk og spenstig – men omkostningen er at de raske yttersatsene ofte virker oppjagde og masete, og at de langsomme satsene sjeldent ånder fritt.

Oppdagelser

Bergens Tidende, 28.10.2009

Mendelssohn Discoveries

Roberto Prosseda, klaver

Riccardo Chailly, dirigent

Gewandhausorchester Leipzig

Decca

Litt annerledes Mendelssohn

Her er enda en plate i anledning 200-året for Mendelssohns fødsel. Det er Gewandhausorchester som spiller, det orkesteret han selv ledet de siste årene av sitt liv, og da må det jo bli godt. I tillegg har Riccardo Chailly, orkesterets nåværende sjefdirigent, vært i arkivene og studert de originale partiturene og hentet frem varianter. Så da blir det den ”skotske” symfonien i en versjon som Mendelssohn selv fremførte i London i 1842. Og konsertouverturen ”Hebridene” i et førsteutkast fra 1830. Pluss en moderne rekonstruksjon av den klaverkonserten som skulle bli Mendelssohns tredje men som han aldri fullførte, kanskje fordi den ikke var god nok – slik høres det i alle fall ut. Mendelssohn-filologer vil sikkert synes det er spennende å sammenligne variantene med de mer vanlige versjonene. Vi andre kan glede oss over Gewandhaus-orkestrets varme, romantiske klang og Chaillys rause og spenstige direksjon. Og over velkjente verk som klinger litt annerledes.

Et musikalsk overflødighetshorn

Bergens Tidende, 23.10.2009

Mendelssohn: Elijah

Bergen Oratoriekor

Bjørgvin Kirkemusikks orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Korskirken

Flott og overbevisende tolkning av Mendelssohns korverk Elijah

Historien om profeten Elias er voldsom, dramatisk, full av sterke bilder og opptrinn. Men bibelen forteller den på en merkelig kortfattet, lakonisk måte. «Mens de gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen». Slik slutter historien. Dramatikken må man selv skape. Å gjøre de korte setningene om til bilder, er leserens eget ansvar.

Mendelssohn brukte denne tilknappede teksten som grunnlag for oratoriet Elijah. Han bevarte tekstens korte form. Og selv om han var inspirert av Bachs pasjoner, valgte han å lage et oratorium uten forteller. Det er personene selv som beretter, kort og konsist, hva som skjer med dem. Men i tillegg kunne Mendelssohn da spille på hele det store musikalske apparatet og bruke kor og orkester til å gi handlingen dybde og dramatikk.

Resultatet ble et overdådig verk. Vi hørte det i går kveld i Korskirken. To og en halv time med vokalmusikk i alle tenkelige formater og med alle tenkelige besetninger. Fugaer og koraler og fulltonende korsatser. En åttestemmig dobbeltkvartet, en trio og en kvartett sunget a capella. Pluss alle tenkelige kombinasjoner av kor og solister. Et musikalsk overflødighetshorn, flott og overbevisende tolket av Bergen Oratoriekor under ledelse av Magnar Mangersnes.

Når koret synger så godt som i går, er mye vunnet. Og når det da i tillegg er fire gode solister i front, kan man ikke ønske seg mer. Bassen Magne Fremmerlid var konstant i ilden og sang Elias med sikker intonasjon og stor og bæredyktig klang. En storslått prestasjon. Hans kollega på damesiden, Anna Einarsson, imponerte med sin sterke, mørke altstemme, og sopranen Christel Elisabeth Smith lyste opp i en rekke klare og glansfulle soloer. Mendelssohn har ikke gitt den fjerde solisten mye å arbeide med, men tenoren David Fielder løste sin del av oppgaven på en utmerket måte.

Det var Bjørgvin Kirkemusikks orkester som akkompagnerte. Det er snakk om musikere man kjenner fra andre sammenhenger i byens musikkliv. Men de har trolig ikke spilt veldig mye sammen i forbindelse med denne oppgaven. I alle fall var det en del ustø fraseringer og sur klang underveis. Pluss at Mangersnes hadde en tendens til å velge litt for tunge tempi når kor og orkester gikk sammen i de store utblåsningene.

Frisk, spenstig og uanstrengt

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mendelssohn: Symfoni nr. 2, «Lobgesang»

Judith Howart, Jennifer Larmore og Christoph Prégardien

Diverse kor

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Litton og BFO henter Mendelssohns Lovsangs-symfoni frem fra glemmeboken

Mendelssohn skrev sin Lovsangs-symfoni i 1840 i anledning 400 års jubileet for Gutenberg og trykkekunstens oppfinnelse. Det er et eiendommelig verk – stort, formløst, sprikende. Og egentlig er det slett ikke en symfoni, men – ifølge undertittelen – en «symfoni-kantate etter den hellige skriftens ord». Noen mener at Mendelssohn forsøkte å følge eksemplet fra Beethovens niende ved innarbeide et kor og tre sangsolister i et symfonisk verk, men det er nok ikke tilfellet. For der Beethoven gjorde korsatsen til en integrert del av symfonien sin, har Mendelssohn simpelthen lagt elementene på rekke etter hverandre. Hans «symfoni-kantate» er – helt bokstavelig – en symfoni etterfulgt av en kantate, tre orkestersatser pluss ni kantatesatser, nødtørftig forbundet ved at et fanfaremotiv fra symfoniens første sats gjentas i innledningen til kantaten.

Etter Mendelssohns død gikk verket mer eller mindre i glemmeboken. Men på 1980-tallet dukket det plutselig opp igjen – kanskje fordi det merkelige, sammensatte uttrykket rammet noe i tidens postmodernistiske smak? Uansett, noen av de største dirigentene tok Lovsangs-symfonien på repertoaret og innspilte den på plate. Så ble det stille igjen.

Og nå kommer da Litton og BFO med en ny versjon på BIS. Hvordan kommer den til å klare seg i forhold til de gamle innspillingene med ruvende dirigenter som Abbado, Chailly, Dohnányi og Masur? Godt, tror jeg. Det er snakk om liveopptak fra konsertene i Grieghallen siste år, og selvsagt merker man av og til konsentrasjonssvikt og litt ujevne innsatser. Men som helhet spiller BFO flott og engasjert. Det er noe frisk, spenstig og frem for alt uanstrengt over hele fremførelsen – det er som om Litton simpelthen har valgt å se bort fra alle de formmessige problemene i verket, og i stedet satser på å få de mange flotte detaljene i symfonien og kantaten til å funkle.

BFOs kor, KorVest og Danmarks Radios vokalensemble gjør en solid innsats gjennom alle de ni kantatesatsene og imponerer blant annet med en inntrengende tolkning av koralen «Nun danket alle Gott». De to sopranene, Judith Howarth og Jennifer Larmore har mange fine momenter underveis. Og så var det tenorstemmen: Masur hadde Peter Schreier med på platen sin. Men Litton og BFO har den fantastiske Christoph Prégardien – som legger hele sin kirkemusikalske erfaring inn i tolkningen og synger tenorpartiet med en overjordisk uttrykkskraft som er hele platen verdt.

På tradisjonens grunn

Bergens Tidende, 21.01.2009

Mendelssohn

Anne-Sophie Mutter

Kurt Masur, dirigent

Gewandhausorchester Leipzig

Deutsche Grammophon

Flott, feiende tolkning av Mendelsohns fiolinkonsert

På coveret står Anne-Sophie Mutter i turkis kjole i et pink landskap og minner om noe fra My little Pony. Anledningen er at Felix Mendelsohn har 200-års jubileum i år – en begivenhet Deutsche Gramophon feirer ved å spille ut sitt sterkeste fiolinkort. Bare ett år etter at de ga ut fiolinkonserten med Daniel Hope som solist, kommer denne nye versjonen med Mutter og Gewandhausorkestret i et liveopptak fra 2008. I tillegg rommer platen liveopptak av Mutter sammen med cellisten Lynn Harrell og André Previn på klaver i Mendelsohns klavertrio (op. 49) og sammen med Previn i en upublisert fiolinsonate. Da unge Janine Jansen spilte inn fiolinkonserten med Gewandhausorkestret i 2007, klang den høyspent og fremadrettet. I Daniel Hopes versjon på DG var den nesten fargeløs. Hos Mutter er vi tilbake på tradisjonens solide grunn: Tolkningen er flott, feiende, nærmest triumferende – og erkeromantisk. Kammermusikken er en mer blandet opplevelse, preget av ujevnt samspill og en tydelig uengasjert Previn.

I komponistens verksted

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Felix Mendelssohn

Daniel Hope, fiolin

Thomas Hengelbrock, dirigent

Chamber Orchestra of Europe

Deutsche Gramophon

Mendelssohn-verk i forkastede versjoner

Mendelssohn har skrevet musikken på denne platen. Og likevel er det snakk om to urfremføringer. Høres ikke det sensasjonelt ut? Vel, i realiteten dreier det seg om fiolinkonserten og strykeroktetten – kjente verk spilt i versjoner som Mendelssohn selv senere forkastet.

Hvorfor Daniel Hope spiller dem, er vanskelig å si. Å høre den tidlige versjonen av fiolinkonserten er ifølge Mendelssohn-eksperten Larry Todd som å være med i komponistens verksted. Mange av forskjellene mellom de to versjonene er så minimale at de neppe kan høres av noen, mens det som faktisk kan høres, er at solostemmen i den forkastede versjonen er mindre strålende, mindre briljant. Hope spiller begge verkene nydelig og avdempet, men man skal nok være Mendelsohn-ekspert og ha brennende lyst til å kikke komponisten i kortene, for å finne denne platen interessant.

Musikalitet og engasjement

Bergens Tidende, 31.01.2007

Janine Jansen, fiolin

Riccardo Chailly med Gewandhausorchester

Decca

Mendelssohn og Bruch i det 21. århundre

Alle fiolinister har dem på repertoaret. Alle vet hvordan Mendelssohns og Bruchs fiolinkonserter skal spilles. Innspilninger som kobler dem er utallige som havets sand. Og så kommer Janine Jansen da og spiller dem slik du aldri har hørt dem før. Alt støv og spindelvev er blåst vekk. Dette er slik Mendelssohn og Bruch skal spilles i det 21. århundre. Ingen smektende, sentimentale linjer, ingen følsom romantikk. Bare sterk musikk, spilt med rå energi og voldsomt drive. Og med smittende musikalitet og engasjement. Vi som så Janine Jansen på Festspillene siste år, vet at hennes teknikk er formidabel, men også at den aldri er et mål i seg selv. På platen merker man nesten i hver frase hennes begeistring over å kunne bruke teknikken til å bringe nye eller glemte sider av disse gjennomterskede stykkene frem i lyset. Innspilningen er gjort i Leipzig. Og, ja, det er Mendelssohns gamle  Gewandhausorchester og dirigenten Riccardo Chailly som akkompagnerer henne. Hva mer kan man ønske seg?

Med beste karakter

Bergens Tidende, 07.05.2006

Verk av Mendelsohn, Saint-Saëns, Nordheim og Debussy

Audun Sandvik, cello

Halldis Rønning, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

To talentfulle kandidater til musikkeksamen

Vi vet ikke hva eksamenskommisjon sa etterpå, men for oss i salen var det i hvert fall ingen tvil: Fredag kveld besto Halldis Rønning diplomeksamen som dirigent ved Norges Musikkhøgskole. Med beste karakter.

I løpet av kvelden tok hun et velopplagt BFO gjennom et ganske blandet program og demonstrerte underveis allsidighet og talent. Her var god slagteknikk, rytmisk sikkerhet og fin sans for de enkelte verkenes særlige karakter. Og, ikke minst, et klart kroppsspråk som tydeliggjorde verkene både for musikerne og for oss i salen – slik at man formelig «så» overgangene mellom leddene i Mendelsohn Melusine-ouverture, de komplekse klangfargene i Debussys «La mer» og de ørsmå, svevende forskyvingene i Arne Nordheims korte «Nachruf» for strykeorkester.

Midt i all begeistringen over at en talentfull kvinne nå er blitt opptatt i et av verdens mest mannsdominerte yrker, må vi ikke glemme at det faktisk var to kandidater til eksamen fredag kveld. Den andre var cellisten Audun Sandvik. Han presenterte seg som solist i Saint-Saëns’ første cellokonsert. Og gjorde det med bravur: Her har vi en ung cellist som imponerer med stor, mørk tone, sterk teknikk og en robust, likefrem spillestil. Vi ser frem til å møte ham igjen. Og gratulerer med vel overstått eksamen.

Jordens sang

Bergens Tidende, 22.10.2005

Verk av Mendelssohn og Mahler

Nadja Michael, mezzosopran

Jon Villars, tenor

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott fremførelse av Gustav Mahlers svanesang

Det er jammen ikke mye sprell og leven i Felix Mendelssohns første symfoni: Fire enkle satser rett etter boken, en halv times skoleflink romantisk orkestermusikk skrevet av en tenåring. Men fremført skarpt og effektivt av BFO under ledelse av en entusiastisk Andrew Litton fungerte dette ungdomsverket likevel godt som et lite, upretensiøst forspill før kveldens store, alvorlige satsning.

«Lied von der Erde», den dødsmerkede Gustav Mahlers symfoniske vokalverk til tekster av kinesiske diktere, er skrevet for sangere med stamina.  De to solistene er sentrum hele tiden, ofte under helt ekstreme betingelser. Som for eksempel i de nådeløse første taktene hvor tenoren må konkurrere med det store symfoniorkestret som blåser full storm bak ham. Amerikanske Jon Villars kastet seg inn i denne stormen og demonstrerte imponerende stayer-evne med hamrende innsatser i det høyeste registret. Da stormen hadde lagt seg, hørte vi at han er en typisk «Heldentenor», og at han synger med et ganske voldsomt vibrato som vel ikke riktig passer til et verk av denne typen. I de senere satsene hadde han dessuten av og til fokuseringsproblemer, noe som kanskje må tilskrives at han hadde overtatt tenorpartiet med ganske kort varsel. 

Tyske Nadja Michael var til gjengjeld en udelt fornøyelse fra først til sist. Hun sang mezzo-partiet med flott, musikalsk frasering og fin tekstforståelse. At hun dekker hele det Mahler’ske uttrykksregistret, demonstrerte hun i sin tolkning av sistesatsen, «Der Abschied»: Stemmen hennes er lys og slank når hun synger om furuenes kjølige skygger; den blir mørk og glansfull i andredelens klagesang over et ulykkelig liv, og hun blender den til sist helt ned og lar den klinge tonløst ut i den gjentagne, fallende frasen «ewig, ewig …», mens en enkelt treblåser insisterende holder et håp ved like.

Imponerende sunget. Og imponerende spilt av BFO og Andrew Litton som gjennom hele verket støttet sangerne og gjorde omhyggelig rede for alle detaljer i denne komplekse komposisjonen.

Seiersikker

Bergens Tidende, 11.02.2003

Verk av Sibelius, Mendelssohn og Mozart

Henning Kraggerud, fiolin

Alf Rikard Kraggerud, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Johanneskirken

Henning Kraggerud i suveren tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert.

Er det noen fiolinister i Norge, i verden, som spiller mer selvsikkert, mer seiersikkert, mer suverent enn Henning Kraggerud? Man lurer på det denne kvelden i Johanneskirken. Der han tar en gammel traver som Mendelssohns fiolinkonsert, fillerister den, skreller al romantisk føleri av den, spiller den rett i fleisen på oss. Og får den til å høres ut som om den var skrevet i går. Som om det var første gang vi hørte den.

Det begynner å bli en stund siden han var teenager og «årets debutant», men det er fremdeles noe ungdommelig friskt over spillet hans. En smittende begeistring over å beherske instrumentet og musikken, over å kunne gjøre alt dette, få det til. Man merker det i de virtuose passasjene – som det er mange av i Mendelssohn, men man merker også gleden over å kunne bruke alt talentet og det musikalske overskuddet til å trenge ned til dybdene og smerten i den langsomme midtersatsen.

Overmodig er han fremdeles. Når han starter tredjesatsen, setter han et tempo så raskt at Collegium Musicums Orkester holder på å gå opp i limingen. Men musikerne klarer å følge med. Må følge med. Annet er umulig når Henning Kraggerud spiller opp og sender Mendelssohn til himmels.

Broren hans, dirigenten Alf Rikard Kraggerud, har noe av den samme magien. Han klarte i all fall å få orkestret til å løfte seg. Det er sjeldent vi har hørt Collegium Musicum spille så bra og konsentrert som på denne kvelden – hvor det startet med tyste, melankolske strykerklange fra Sibelius. Og sluttet med Mozarts symfoni nr. 40 – i en flott, spenstig fremførelse, full av rytmisk snert og med gyllen, «echt wienerisch» orkesterklang. 

Ubehaget ved det moderne

Bergens Tidende, 01.02.2003

Verk av Felix Mendelssohn og Carl Orff

Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog, sopran

Agustin Prunell-Friend, kontratenor

Thomas Mohr, baryton

Bergen Filharmoniske Kor

Jentekoret, Høgskolen i Bergen

Seim Songkor, Steinerskolens Ungdomskor

Felles korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Grieghallen

Imponerende fremførelse af Carl Orffs Carmina Burana

Det var Mendelssohn, det var Midtsommernattsdrømmen, og det var presis som det skulle være - lett og elegant, et musikalsk eventyr, med romantisk orkesterklang, alvekor og nydelige soloer av sopranene Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog. Joda, Rafael Frühbeck de Burgos kan fremdeles få BFO og musikken til å løfte seg.

Men selvsagt var det ikke Mendelsohn det dreidde seg om denne kvelden. Publikum var kommet for å høre Carl Orff – middelalderkantaten hans, Carmina Burana. Som ble fremført med et kor så stort at familie og venner kunne ha fylt salen alene.

Carmina Burana er et populært verk. Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Orff gir bevisst avkall på alle den klassiske musikkens tradisjonelle virkemidler – her er det ingen lange, sammenhengende forløp, ingen rik melodikk, ingen tett, komplisert flerstemmighet. Og han unngår samtidig alle den moderne musikkens vanskeligheter – harmonikken hans er ekstremt enkel, det er rytmikken som står i sentrum.

Carmina Burana er en fantasi om middelalderen, en tilbakeskuende drøm om å komme tilbake til det enkle, det sanselige, det umiddelbare. Orff selv kalte det for musikalsk barbarisme. Men i dag er det tydelig at han med sitt tidstypiske ubehag ved det moderne har skapt et verk som nettopp i høy grad er tilpasset det moderne, og som krever en moderne lyttemåte. For vel er denne musikken enkel og rytmisk orientert, vel er den stort anlagt med massive korsatser, gigantisk orkester og slagverk i lange baner. Men den er samtidig oppdelt i korte sekvenser, det er hypnotiske gjentakelser av enkle fraser, det er brudd og sterke kontraster, det er fargesprakende effekter. Dette er avvekslende musikk, gøy musikk - skrevet for et moderne publikum med kort oppmerksomhetsspenn.

Kveldens fremførelse var teknisk imponerende. Å få alt det forskjelligartede musikalske materialet til å henge sammen, å få alle de mange innsatsene til å klaffe - er en stor og krevende oppgave. Som kor, orkester og dirigent løste med bravur. Å få de mange sammenbrakte kor til å fungere som en samstemt helhet, er en prestasjon i sig selv.

Det var de store utblåsningene som fikk det meste av oppmerksomheten. Og ikke bare på grunn av korets størrelse. Det virket generelt som om Burgos hadde mindre sans for de mer avdempede og delikate delene i verket. Og som om han hellere var interessert i å frigjøre det glødende raseriet som hele tiden ligger og lurer under overflaten i denne musikken. Blant solistene merket vi oss Gwendolyn Bradley som ga en rekke klare, kjølige tolkninger av sangene i Cours d’amours-delen. Hennes partner, barytonen Thomas Mohr, sang med stor, tradisjonell operastemme – flott, dramatisk, men med en del problemer i høyden. Kontratenoren Agustin Prunell-Friend hadde tatt den lange veien fra Spania til Bergen for å synge den ultrakorte visen om den stekte svanen. Det gjorde han bra.

Små mirakler

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2002

Felix Mendelssohn: Symfoni nr. 2

Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog, sopran

Matthias Bleidorn, tenor

Karstein Askeland, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Johanneskirken

Collegium Musicums kor og orkester i Johanneskirken med flott fremførelse av Mendelssohns Lobgesang-symfoni.

Tiden har ikke vært nådig mot Felix Mendelssohn. Samtiden mente han var verdens største komponist. Da han døde ble det betraktet som en internasjonal tragedie. Men i dag, nesten 150 år etter, er han nærmest glemt. I konsertsalene hører man en enkelt symfoni, noe scenemusikk, et par klaverstykker – resten er taushet. Og det er kanskje synd. I hvert fald ga Collegium Musicums konsert på søndag oss lyst til å høre mer.

Det var hans symfoni nr. 2 som sto på programmet. Lovsangssymfonien kalles den. Et merkelig verk, en bastard, en symfoni-kantate skrevet for at feire boktrykkerkunstens 400-års jubileum. Et typisk romantisk verk, musikk som vil mange ting på en gang, musikk som peker i alle retninger. Et stort tenkt verk, nærmest et slags svar på Beethovens niende: Først tre romantiske orkestersatser – som Karstein Askeland og orkestret ga en entusiastisk, feiende flott fremførelse. Og deretter den sentrale delen: en kantate for kor og tre solister i ni satser over bibelske tekster.

Det var under denne siste delen at musikken for alvor tok av under fremførelsen i Johanneskirken. Ikke minst på grunn av de tre solistene. Tenorpartiet ble sunget med autoritet av tyske Matthias Bleidorn som imponerte med den dystre «Stricke des Todes». Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog ga klokkeklare, teknisk overbevisende tolkninger av sopranpartiene. Det var spesielt tydelig at Nordskog følte seg hjemme her. Og hennes kjølige, mørke sopran passer da også veldig bra til romantiske musikk av denne typen. Skulle man fremheve noen av vokalsatsene må det nettopp bli duettene hennes med Juvik Sæbø og Bleidorn.

Men ellers var det selvsagt koret som sto i sentrum denne kvelden. Og Karstein Askeland har virkelig utrettet små mirakler med dette koret. Klangen var samlet, egal kvelden igjennom. Artikulasjon og tekstuttale var prisverdig klar. Her var det mye å glede seg over. Men det er tross alt grenser for hva Askeland kan få til. Han kan dessverre ikke fremtrylle flere herrestemmer enn det faktisk er. Og det er for få. Alt for få til et verk som dette. Man merket det spesielt i den uakkompagnerte koralen hvor man for første gang kunne høre herrestemmene tydelig. Og hvor man forsto at det er betydelig mer musikk i disse korsatsene enn hva fremførelsen som helhet ga inntrykk av.  

I kammermusikkens Paradis

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Tokyo String Quartet

Verk av Mendelssohn, Schubert og Beethoven

Logen

Imponerende oppvisning i kvartettspillets kunst med Tokyo String Quartet i Logen

Fiolinbygger Antonio Stradivari fra Cremona fremstilte 1100 strykeinstrumenter for nesten tre hundre år siden. Halvdelen av dem eksisterer ennå. Fire av dem var innenom Logen på fredag - da Tokyo String Quartet ga oss vanlige dødelige en fornemmelse av hvordan det må høres ut i det hinsides, i kammermusikernes Paradis.

Det er klangen som velter en om kull, denne merkelig ulegemlige, overjordiske, nesten uhyggelige klangen av fire Strads i samme rom, avdempet, sitrende, og uendelig intens. Og så – selvsagt - de fire musikerne som gjennom års samspill har slepet alle fraseringer av, polert hver takt slik at hver enkelt stemme føyer seg sømløst inn i det samlede bildet. Samtidig med at man, paradoksalt nok, allikevel hører fire distinkte stemmer. Som hver for seg ikke klinger som noe man har hørt før.

Det store spørsmålet er naturligvis hvordan denne klangen og denne spillestilen passer til Beethoven og Schubert, til Mendelssohn? For det er tross alt skjedd mye på veien frem fra Cremona til i dag hvor det røffe og kantede er blitt et kammermusikalsk ideal.

Med sin disiplinerte spillestil og høyt oppdrevne klangkultur setter Tokyo-kvartetten umiddelbart musikkens lyriske og melodiske aspekter i forgrunnen. Og det er ingen tvil om at Schuberts Quartettensatz D. 703 i deres hender klinger både lysere og lettere enn det er vanlig i våre dager. Men det er faktisk også en betydelig styrke og tyngde i deres tolkninger. Og et ulmende, tilbakeholdt press som plutselig kan slå ut med full styrke når musikkens indre logikk tilsier det.

I så måte ble Beethovens strykekvartett nr. 12, opus 127, konsertens absolutte høydepunkt. Alene adagio-satsen: «Ikke for rask og meget kantabilt» beordrer Beethoven i partituret, og slik blir det da: tyst, duvende, sangbart. Men også kontrastrikt og med et underliggende trykk som bare vokser og vokser. I Tokyo-kvartettens tolkning blir dette musikk som folder seg ut på stedet, i nået, musikk som ikke trenger å bevege seg målrettet fremover - fordi den i seg selv er målet, fordi den allerede bærer i seg alt det som skal komme etter. 

Dobbeltblikket

Bergens Tidende Morgen, 04.12.1999

Verk av Mendelssohn, Elgar og Brahms

Andrea Bönig, alt

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oppturen fortsetter: BFO og Simone Young i flott tolkning av Brahms' 3. symfoni.

Ingen kan klandre programkomiteen i Harmonien. Da programmet i sin tid ble lagt, var det naturligvis umulig å forutsi at Mendelssohns «Havblikk og lykkelig seilas» (Op. 27) og Elgars idylliske «Havbilder» (Op. 37) skulle spilles mindre enn en uke etter Sleipner-katastrofen. Og ingen ville vel heller kreve at de to verkene skulle vært tatt av programmet. Likevel virket det riktig at Lorentz Reitan innledet torsdagskonserten med noen ord om tragedien, og at Simone Young gjorde pausen mellom de to verkene til en kollektiv minnestund. En fin gestus, utført med takt og omtanke.

Når det gjelder musikken, konstaterer vi at oppturen fortsetter for Bergen Filharmoniske Orkester. Det er det sikkert mange grunner til, men vi som sitter i salen og bare hører det vakre sluttresultatet, fokuserer naturligvis på Simone Young og hennes imponerende grep om orkestret og verkene. Denne høsten har hun tatt BFO og publikum med på en begivenhetsrik dannelsesreise gjennom den store, sentraleuropeiske tradisjonen. Torsdag kveld var turen kommet til Brahms, til den 3. symfonien.

At Young har sans for de store formene og det lange trekket i denne tradisjonen – det vet vi fra fremragende tolkninger av Beethoven og Bruckner denne høsten. Men vi vet også at hun ikke nøyes med å innta rollen som respektfull museumsvakt: hun møter tradisjonen med et karakteristisk dobbeltblikk, ser den både innefra og utefra. I torsdagens gjennomkontrollerte Brahms-tolkning fikk hun BFO til å spille verket innforstått, lojalt, som det stykke fullblods romantikk det faktisk er, med alle klanglige detaljer på plass, med nettopp dette store, drivende suget som formen krever. Men samtidig analyserte og gjennomlyste hun verket, hun både fremstilte og fremviste det så å si, renset det for 100 års brun sigarrøyk. Og demonstrerte at det under patinaen ligger et stykke meget moderne musikk med fire komplekse satser i klare farger. Alene temapresentasjonen i 3. satsen var hele kvelden verd.

Andrea Bönig er et navn som de siste årene er begynt å klatre oppover på rollelistene i de store europeiske operahusene. Hennes innsats i torsdagens versjon av Elgars «Sea Pictures», forteller kanskje at hun ennå har et stykke vei å gå før hun klarer de helt store partiene. Stemmen hennes er en alt, men hun følte seg tydeligvis best hjemme i mellomleiet og i høyden, og demonstrerte underveis både bra teknikk og ekspressivitet – spesielt da i de litt raskere, rytmisk profilerte sangene. Derimot virket hun ukomfortabel med den dype innledningen til «Sea Slumber Song», og gjennom hele verket var det mange steder hvor tolkningen var tøvende, og hvor det manglet kraft og sikker intonasjon i dybden.

Tiden går

Bergens Tidende Morgen, 25.01.1997

Verk av Wagner, Mendelssohn og Haug

Solist: Sølve Sigerland, fiolin

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott, effektfull og merkelig uskyldig norsk symfoni

Sent på konserten blir det plutselig liv i Grieghallen: midt i en tett orkestersats hører man et båndopptak med fuglekvitter. For en stund blandes musikk og natur, så blir det nedtoning, lyd og lys dempes, Grieghallen går i svart. Halvor Haugs 3. symfoni, «Det uutgrunnelige livet», er forbi.

Wie die Zeit vergeht. Som tiden går. Under modernismens strenge regimente ville en slik musikalsk og teatralsk solnedgang vært umulig, utenkelig. For 10 år siden, i den reflekterte postmodernismens dager, kunne man ha brukt fuglekvitteret som en ironisk gestus. I dag er det – kanskje? – lov å være naiv, lov å spille klisjeene helt ut, lov å tro på dem. Slik Haug gjør det gjennom hele symfonien. Det er tale om et verk i det store romantiske formatet: stort orkester, flott satsarbeid, et overskuelig tematisk materiale som brettes ut i enkle kontrastrike forløp. Flott, effektfull og merkelig uskyldig musikk – fremført med dramatisk gestikk av Bergens Filharmonikerne under Ole Kristian Ruuds ledelse.

Det var mer romantikk på programmet i Grieghallen på torsdag, romantikk av det riktige, autentiske slaget. Det startet med en noe nervøs utgave av Wagners Tannhäuser-ouverture, spilt uten fremdrift og med temmelig ujevne overganger mellom de sentrale tematiske blokkene. Så var det mer overbevisning og trøkk i Sølve Sigerlands fremførelse av Mendelssohns fiolinkonsert. Sigerland trivdes tydeligvis bra med dette populære, ungdommelige verket og spesielt med de friske, virtuose yttersatsene som han spilte med overskudd og utålmodig energi, men han hadde også sansen for konsertens mer innadvendte sider, og ga en nydelig, inderlig tolkning av den langsomme andresatsen. Et hyggelig bekjentskap.