Vakre episoder

Bergens Tidende, 09.12.2009

Mendelssohn: Symphoni nr.1 og 4 samt «Ruy Blas»-ouverturen

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Solid musikalsk nivå på BFOs nye Mendelssohn-plate

Felix Mendelssohn var en av sin tids mest berømte komponister. Han døde i 1847, bare 38 år gammel – noe som i samtiden ble betraktet som en internasjonal tragedie. Da nyheten om hans død nådde Storbritannia, skrev det ansete engelske tidsskriftet «The Musical World» at det var inntruffet en musikalsk solformørkelse.

Bare førti år senere var Mendelssohns status totalt endret. Nå ble musikken hans oppfattet som sentimental, romantisk tilbakeskuende. Han hadde vært et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien, skrev Nietzsche i 1886. Og oppfattelsen av at Mendelssohn hadde vært en kort, vakker episode mellom Beethoven og Wagner, holdt seg til langt inn i det 20 århundre, ofte ispedd en god del antisemittisme. Men i de siste tiårene er Mendelssohn så vendt tilbake til konsertsalene. Og nå i 200-året for hans fødsel kommer det stadig nye innspillinger og nytolkninger av musikken hans.

For eksempel presenterte Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton i vår en spenstig live-innspilling der de blåste støvet av symfoni nr 2, den såkalte Lovsang-symfonien. Nå er de ute med en ny Mendelssohn-plate, denne gangen med studieinnspillinger av symfoni nr. 1 og 4 (den «Italienske») og av «Ruy Blas»-ouverturen.

Den nye platen holder samme solide musikalske nivå som forgjengeren. BFO spiller effektivt og presist, med klar, samlet orkesterklang, samstemte strykere og flotte detaljer i treblåsere og messing. Alt sitter som det skal. Og likevel virker tolkningen ikke helt overbevisende. Det er noe urolig, av og til noe nesten presset over fremføringen, som om musikerne har det litt for travelt og skal nå noe. Dette har ikke så mye å gjøre med selve tempovalget i de enkelte satsene – tidsmessig skiller denne innspillingen seg ikke markant fra andre, eldre innspillinger. Kanskje det er Littons generelle holdning til verkene som er problemet? Det er ingen tvil om at han klarer å få Mendelssohns romantiske musikk til å klinge frisk og spenstig – men omkostningen er at de raske yttersatsene ofte virker oppjagde og masete, og at de langsomme satsene sjeldent ånder fritt.