På tradisjonens grunn

Bergens Tidende, 21.01.2009

Mendelssohn

Anne-Sophie Mutter

Kurt Masur, dirigent

Gewandhausorchester Leipzig

Deutsche Grammophon

Flott, feiende tolkning av Mendelsohns fiolinkonsert

På coveret står Anne-Sophie Mutter i turkis kjole i et pink landskap og minner om noe fra My little Pony. Anledningen er at Felix Mendelsohn har 200-års jubileum i år – en begivenhet Deutsche Gramophon feirer ved å spille ut sitt sterkeste fiolinkort. Bare ett år etter at de ga ut fiolinkonserten med Daniel Hope som solist, kommer denne nye versjonen med Mutter og Gewandhausorkestret i et liveopptak fra 2008. I tillegg rommer platen liveopptak av Mutter sammen med cellisten Lynn Harrell og André Previn på klaver i Mendelsohns klavertrio (op. 49) og sammen med Previn i en upublisert fiolinsonate. Da unge Janine Jansen spilte inn fiolinkonserten med Gewandhausorkestret i 2007, klang den høyspent og fremadrettet. I Daniel Hopes versjon på DG var den nesten fargeløs. Hos Mutter er vi tilbake på tradisjonens solide grunn: Tolkningen er flott, feiende, nærmest triumferende – og erkeromantisk. Kammermusikken er en mer blandet opplevelse, preget av ujevnt samspill og en tydelig uengasjert Previn.

Romantisk fiolin

Bergens Tidende, 19.10.2005

Mozarts fiolinkonserter og Sinfonia Concertante

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Yuri Bashmet, bratsj

London Philharmonic Orchestra

Deutsche Gramophon

Anne-Sofie Mutters livtak med Mozart

Hun var en lubben tenåring da hun debuterte på plate i 1978 med Berliner Philharmoniker. På programmet sto Mozarts fiolinkonserter nr. 3 og 5. På podiet sto Herbert von Karajan. Hun var hans funn: Anne-Sophie Mutter, den nye fiolinsensasjonen. I sommer har hun innspilt alle fem konserter. Denne gang uten dirigent og med London Philharmonic Orchestra som hun selv leder fra solistpulten.

Uttrykksregistret er større, tolkningene dristigere. Men Mutters Mozart er fremdeles like stormende og dramatisk som på debutplaten. Tonen er stor og strålende, fraseringene blendende. Her er det store armbevegelser og overveldende teknikk. Dette er, for å si det rent ut, en veldig romantisk Mozart. Som ikke alle vil like. Men er man trett av å høre disse ungdomsverkene spilt forsiktig og pent på skrøpelige tarmstrenger, virker Mutters solide, fandenivoldske utblåsninger nesten helt forfriskende.    

Som tiden går

Bergens Tidende, 09.01.2003

Beethoven: Fiolinkonsert og Romanse 1 & 2 for fiolin og orkester

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Kurt Masur, dirigent

New York Philharmonic

Fiolinens first lady i flott Beethoven-tolkning.

Tiden går. Hun var bare en lubben teenager da hun spilte inn Beethovens fiolinkonsert for første gang. Dirigenten het Karajan. Det var Berlinerne som akkompagnerte henne. I dag er hun fiolinens ubestridte first lady, en elegant, internasjonal superstar. Og denne gangen spiller hun inn Beethoven live - med Kurt Masur og New Yorkerne. Platen lanseres med videosnutter hvor man ser henne som laid back verdensdame på baksetet av en dyr Mercedes, på sightseeing i New York. Og med videoen følger et PR-materiale av den typen anmelderne normalt bare får tilsendt når den siste Britney Spears-platen skal på gaten.

Men for all del: Ikke la dere lure av mediahypen. Dette er faktisk bra. Veldig bra. Anne-Sophie Mutters nye innspilling av Beethoven er ikke bare – som man kunne forvente det - teknisk perfekt, den er i mange henseender bedre enn den gamle versjonen, mer intens, mer dyptloddende, med mer styrke i den langsomme satsen, med mer briljans i sistesatsen. Man merker at verket tolkes på bakgrunn av mer enn tjue års erfaring. Og i tillegg hviler det et vakkert, gylden lys over det hele, over en plate som også rommer fine tolkninger av Beethovens to Romanser for fiolin.

Altså: en klassisk avklart versjon av noen av repertoarets hjørnesteiner. Kanskje litt for avklart? Når man ikke helt lar seg overmanne, er det kanskje fordi tolkningen virker litt for sikker, litt for solid, litt for tilbakeskuende. Man tar seg i å lure på hvordan en Mullova, en Manze - eller kanskje en Kraggerud - ville taklet disse verkene. Man savner følelsen av at det er noe virkelig alvorlig og viktig på spill her. Følelsen av at det satses noe. At det er en risiko forbundet med å spille denne musikken. Slik det var den gangen hun spilte inn fiolinkonserten for første gang. På den gamle platen med Karajan og Berlinerne.

Som tiden går

Bergens Tidende Morgen, 26.11.2002

Beethoven: Fiolinkonsert og Romanse 1 & 2 for fiolin og orkester

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Kurt Masur, dirigent

New York Philharmonic

Fiolinens first lady i flott Beethoven-tolkning.

Tiden går. Hun var bare en lubben teenager da hun spilte inn Beethovens fiolinkonsert for første gang. Dirigenten het Karajan. Det var Berlinerne som akkompagnerte henne. I dag er hun fiolinens ubestridte first lady, en elegant, internasjonal superstar. Og denne gangen spiller hun inn Beethoven live - med Kurt Masur og New Yorkerne. Platen lanseres med videosnutter hvor man ser henne som laid back verdensdame på baksetet av en dyr Mercedes, på sightseeing i New York. Og med videoen følger et PR-materiale av den typen anmelderne normalt bare får tilsendt når den siste Britney Spears-platen skal på gaten.

Men for all del: Ikke la dere lure av mediahypen. Dette er faktisk bra. Veldig bra. Anne-Sophie Mutters nye innspilling av Beethoven er ikke bare – som man kunne forvente det - teknisk perfekt, den er i mange henseender bedre enn den gamle versjonen, mer intens, mer dyptloddende, med mer styrke i den langsomme satsen, med mer briljans i sistesatsen. Man merker at verket tolkes på bakgrunn av mer enn tjue års erfaring. Og i tillegg hviler det et vakkert, gylden lys over det hele, over en plate som også rommer fine tolkninger av Beethovens to Romanser for fiolin.

Altså: en klassisk avklart versjon av noen av repertoarets hjørnesteiner. Kanskje litt for avklart? Når man ikke helt lar seg overmanne, er det kanskje fordi tolkningen virker litt for sikker, litt for solid, litt for tilbakeskuende. Man tar seg i å lure på hvordan en Mullova, en Manze - eller kanskje en Kraggerud - ville taklet disse verkene. Man savner følelsen av at det er noe virkelig alvorlig og viktig på spill her. Følelsen av at det satses noe. At det er en risiko forbundet med å spille denne musikken. Slik det var den gangen hun spilte inn fiolinkonserten for første gang. På den gamle platen med Karajan og Berlinerne.