Som tiden går

Bergens Tidende, 09.01.2003

Beethoven: Fiolinkonsert og Romanse 1 & 2 for fiolin og orkester

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Kurt Masur, dirigent

New York Philharmonic

Fiolinens first lady i flott Beethoven-tolkning.

Tiden går. Hun var bare en lubben teenager da hun spilte inn Beethovens fiolinkonsert for første gang. Dirigenten het Karajan. Det var Berlinerne som akkompagnerte henne. I dag er hun fiolinens ubestridte first lady, en elegant, internasjonal superstar. Og denne gangen spiller hun inn Beethoven live - med Kurt Masur og New Yorkerne. Platen lanseres med videosnutter hvor man ser henne som laid back verdensdame på baksetet av en dyr Mercedes, på sightseeing i New York. Og med videoen følger et PR-materiale av den typen anmelderne normalt bare får tilsendt når den siste Britney Spears-platen skal på gaten.

Men for all del: Ikke la dere lure av mediahypen. Dette er faktisk bra. Veldig bra. Anne-Sophie Mutters nye innspilling av Beethoven er ikke bare – som man kunne forvente det - teknisk perfekt, den er i mange henseender bedre enn den gamle versjonen, mer intens, mer dyptloddende, med mer styrke i den langsomme satsen, med mer briljans i sistesatsen. Man merker at verket tolkes på bakgrunn av mer enn tjue års erfaring. Og i tillegg hviler det et vakkert, gylden lys over det hele, over en plate som også rommer fine tolkninger av Beethovens to Romanser for fiolin.

Altså: en klassisk avklart versjon av noen av repertoarets hjørnesteiner. Kanskje litt for avklart? Når man ikke helt lar seg overmanne, er det kanskje fordi tolkningen virker litt for sikker, litt for solid, litt for tilbakeskuende. Man tar seg i å lure på hvordan en Mullova, en Manze - eller kanskje en Kraggerud - ville taklet disse verkene. Man savner følelsen av at det er noe virkelig alvorlig og viktig på spill her. Følelsen av at det satses noe. At det er en risiko forbundet med å spille denne musikken. Slik det var den gangen hun spilte inn fiolinkonserten for første gang. På den gamle platen med Karajan og Berlinerne.