Tiden går

Bergens Tidende Morgen, 25.01.1997

Verk av Wagner, Mendelssohn og Haug

Solist: Sølve Sigerland, fiolin

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott, effektfull og merkelig uskyldig norsk symfoni

Sent på konserten blir det plutselig liv i Grieghallen: midt i en tett orkestersats hører man et båndopptak med fuglekvitter. For en stund blandes musikk og natur, så blir det nedtoning, lyd og lys dempes, Grieghallen går i svart. Halvor Haugs 3. symfoni, «Det uutgrunnelige livet», er forbi.

Wie die Zeit vergeht. Som tiden går. Under modernismens strenge regimente ville en slik musikalsk og teatralsk solnedgang vært umulig, utenkelig. For 10 år siden, i den reflekterte postmodernismens dager, kunne man ha brukt fuglekvitteret som en ironisk gestus. I dag er det – kanskje? – lov å være naiv, lov å spille klisjeene helt ut, lov å tro på dem. Slik Haug gjør det gjennom hele symfonien. Det er tale om et verk i det store romantiske formatet: stort orkester, flott satsarbeid, et overskuelig tematisk materiale som brettes ut i enkle kontrastrike forløp. Flott, effektfull og merkelig uskyldig musikk – fremført med dramatisk gestikk av Bergens Filharmonikerne under Ole Kristian Ruuds ledelse.

Det var mer romantikk på programmet i Grieghallen på torsdag, romantikk av det riktige, autentiske slaget. Det startet med en noe nervøs utgave av Wagners Tannhäuser-ouverture, spilt uten fremdrift og med temmelig ujevne overganger mellom de sentrale tematiske blokkene. Så var det mer overbevisning og trøkk i Sølve Sigerlands fremførelse av Mendelssohns fiolinkonsert. Sigerland trivdes tydeligvis bra med dette populære, ungdommelige verket og spesielt med de friske, virtuose yttersatsene som han spilte med overskudd og utålmodig energi, men han hadde også sansen for konsertens mer innadvendte sider, og ga en nydelig, inderlig tolkning av den langsomme andresatsen. Et hyggelig bekjentskap.