Et filmmusikalsk paradoks

Bergens Tidende, 29.10.2011

Charlie Chaplin: Modern Times

Dirigenter: Carl Davis og Halldis Rønning

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO imponerer i rollen som stumfilmorkester

Da Chaplins «Modern Times» hadde premiere i 1936, var det ti år siden Warner Bros. hadde introdusert lydfilmen, og fem år siden lydfilmen hadde seiret totalt i det meste av verden. Likevel valgte Chaplin å lage en stumfilm, i alle fall en film uten dialog og med heldekkende musikalsk akkompagnement – en film bygget på stumfilmens prinsipper, men innspilt med lydfilmens teknikk: Musikken ble lagt inn på filmremsens lydspor, og når filmen ble vist rundt om på verdens kinoer, hørte alle tilskuerne samme musikk hver gang, den musikken David Raksin hadde arrangert etter Chaplins skisser, og som Alfred Newman og filmselskapets orkester hadde spilt inn i studio.

I filmmusikkens og filmteknikkens historie er «Modern Times» et paradoks, en anakronistisk hybrid. På torsdag løste BFO på et vis tidsparadokset og flyttet filmen tilbake til den filmhistoriske perioden der den egentlig hører hjemme. Den ble vist på stort lerret i Grieghallen, men musikken var fjernet fra lydsporet og ble i stedet spilt av orkesteret i salen. Slik man gjorde det på stumfilmtidens store kinoer. 

Kveldens dirigent, amerikanske Carl Davis, er ekspert på slikt. Han har i etter hvert mange år drevet med framvisning av stumfilm akkompagnert av levende orkestermusikk. Men hva da med BFO?  Noen hevder at partituret til «Modern Times» er ett av de mest krevende i filmhistorien. I alle fall er det et klassisk filmpartitur med bøttevis av «mickey mousing»-effekter. Musikken er totalt synkronisert med Chaplins gestikk og de farseaktige begivenhetene på lerretet, noe som krever ustanselige skift av tempo og taktart og stemning. Under ledelse av Davis klarte BFO-musikerne denne oppgaven som om de aldri hadde bestilt annet.  De fulgte alle svingene i handlingsforløpet, fikk de dramatiske poengene fram, og spilte samtidig så diskret at musikken hørtes ut slik man sier at filmmusikk alltid burde fungere: Den ligger i bakgrunnen, den anslår stemninger, den markerer scenenes utstrekning og tempo, den understreker handlingen – men egentlig hører man den ikke. For den er ikke skrevet for å bli hørt, den er ikke en selvstendig musikalsk komposisjon, men er et integrert element i en større, filmatisk helhet.

Carl Davis, som fyller 75 i disse dagene, er ikke bare spesialist på framførelse av stumfilmmusikk, han er selv en effektiv filmkomponist. Og kvelden sluttet med at Halldis Rønning og BFO spilte robuste konsertversjoner av hans musikk til blant annet «The World at War», «Champions» og – ikke minst – «Pride and Prejudice», BBCs populære Jane Austen-filmatisering fra 1995.    

Med beste karakter

Bergens Tidende, 07.05.2006

Verk av Mendelsohn, Saint-Saëns, Nordheim og Debussy

Audun Sandvik, cello

Halldis Rønning, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

To talentfulle kandidater til musikkeksamen

Vi vet ikke hva eksamenskommisjon sa etterpå, men for oss i salen var det i hvert fall ingen tvil: Fredag kveld besto Halldis Rønning diplomeksamen som dirigent ved Norges Musikkhøgskole. Med beste karakter.

I løpet av kvelden tok hun et velopplagt BFO gjennom et ganske blandet program og demonstrerte underveis allsidighet og talent. Her var god slagteknikk, rytmisk sikkerhet og fin sans for de enkelte verkenes særlige karakter. Og, ikke minst, et klart kroppsspråk som tydeliggjorde verkene både for musikerne og for oss i salen – slik at man formelig «så» overgangene mellom leddene i Mendelsohn Melusine-ouverture, de komplekse klangfargene i Debussys «La mer» og de ørsmå, svevende forskyvingene i Arne Nordheims korte «Nachruf» for strykeorkester.

Midt i all begeistringen over at en talentfull kvinne nå er blitt opptatt i et av verdens mest mannsdominerte yrker, må vi ikke glemme at det faktisk var to kandidater til eksamen fredag kveld. Den andre var cellisten Audun Sandvik. Han presenterte seg som solist i Saint-Saëns’ første cellokonsert. Og gjorde det med bravur: Her har vi en ung cellist som imponerer med stor, mørk tone, sterk teknikk og en robust, likefrem spillestil. Vi ser frem til å møte ham igjen. Og gratulerer med vel overstått eksamen.