Et filmmusikalsk paradoks

Bergens Tidende, 29.10.2011

Charlie Chaplin: Modern Times

Dirigenter: Carl Davis og Halldis Rønning

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO imponerer i rollen som stumfilmorkester

Da Chaplins «Modern Times» hadde premiere i 1936, var det ti år siden Warner Bros. hadde introdusert lydfilmen, og fem år siden lydfilmen hadde seiret totalt i det meste av verden. Likevel valgte Chaplin å lage en stumfilm, i alle fall en film uten dialog og med heldekkende musikalsk akkompagnement – en film bygget på stumfilmens prinsipper, men innspilt med lydfilmens teknikk: Musikken ble lagt inn på filmremsens lydspor, og når filmen ble vist rundt om på verdens kinoer, hørte alle tilskuerne samme musikk hver gang, den musikken David Raksin hadde arrangert etter Chaplins skisser, og som Alfred Newman og filmselskapets orkester hadde spilt inn i studio.

I filmmusikkens og filmteknikkens historie er «Modern Times» et paradoks, en anakronistisk hybrid. På torsdag løste BFO på et vis tidsparadokset og flyttet filmen tilbake til den filmhistoriske perioden der den egentlig hører hjemme. Den ble vist på stort lerret i Grieghallen, men musikken var fjernet fra lydsporet og ble i stedet spilt av orkesteret i salen. Slik man gjorde det på stumfilmtidens store kinoer. 

Kveldens dirigent, amerikanske Carl Davis, er ekspert på slikt. Han har i etter hvert mange år drevet med framvisning av stumfilm akkompagnert av levende orkestermusikk. Men hva da med BFO?  Noen hevder at partituret til «Modern Times» er ett av de mest krevende i filmhistorien. I alle fall er det et klassisk filmpartitur med bøttevis av «mickey mousing»-effekter. Musikken er totalt synkronisert med Chaplins gestikk og de farseaktige begivenhetene på lerretet, noe som krever ustanselige skift av tempo og taktart og stemning. Under ledelse av Davis klarte BFO-musikerne denne oppgaven som om de aldri hadde bestilt annet.  De fulgte alle svingene i handlingsforløpet, fikk de dramatiske poengene fram, og spilte samtidig så diskret at musikken hørtes ut slik man sier at filmmusikk alltid burde fungere: Den ligger i bakgrunnen, den anslår stemninger, den markerer scenenes utstrekning og tempo, den understreker handlingen – men egentlig hører man den ikke. For den er ikke skrevet for å bli hørt, den er ikke en selvstendig musikalsk komposisjon, men er et integrert element i en større, filmatisk helhet.

Carl Davis, som fyller 75 i disse dagene, er ikke bare spesialist på framførelse av stumfilmmusikk, han er selv en effektiv filmkomponist. Og kvelden sluttet med at Halldis Rønning og BFO spilte robuste konsertversjoner av hans musikk til blant annet «The World at War», «Champions» og – ikke minst – «Pride and Prejudice», BBCs populære Jane Austen-filmatisering fra 1995.