Lisztomania

Musikkommentar, Bergens Tidende, 26.10.2011

På lørdag, 22. oktober, passerte vi selve Liszt-dagen, 200-året for hans fødsel i 1811. Vi er på tampen av jubileet. Og det kommer fremdeles nye jubileumsplater.

Franz Liszt var 1800-tallets største pianist. Og en av sin samtids mest berømte mennesker. Begrepet superstar var ikke oppfunnet den gang, men Liszt var nettopp dette, en av de første av slaget. «Lisztomania», tittelen på regissøren Ken Russels film om ham, oppsummerer presist den nærmest hysteriske dyrkelsen av ham. Hvor han enn kom fram, ble han hyllet som en konge. Han var omgitt av fans og groupier av begge kjønn. Gjenstander han hadde rørt ved, ble oppbevart og tilbedt som relikvier. Sprengte strenger fra hans klaverer ble samlet opp og gjort om til smykker.

Eksentrisiteten, skandalene, hysterien har alltid skygget for pianisten og komponisten Liszt. Platene som er kommet i jubileumsåret har vært en anledning til å skyve noe av alt dette til side og sette musikken hans i forgrunnen. Og mer generelt har jubileet vært en anledning til å gjenoppdage noen av de forbindelseslinjene som går fra vår tids musikkliv tilbake til Liszt og hans revolusjonære virke på 1800-tallet

Det er primært komponisten Liszt som feires på de nye platene. Annerledes kan det ikke være. Men i komposisjonene hører man også sporene av pianisten Liszt, den unge pianisten som på 1830- og 1840-tallet revolusjonerte tidens klaverteknikk og skapte det som skulle bli den moderne spillestilen. De fingersetningene han innførte den gang, og som hans elever ga videre, er fortsatt i bruk. Viderekomne klaverelever sliter fortsatt med å lære de fryktinngytende «Liszt-oktavene» og alle de andre pianistiske effektene han utviklet.

I 1837 ga Liszt konsert på La Scala i Milano for tre tusen mennesker. Med begivenheter som denne, endret han klaverets stilling i musikklivet. Han flyttet instrumentet ut av aristokratiets salonger og borgerskapets intime dagligstuer og skapte den moderne, offentlige konsertinstitusjonen der pianisten spiller for et stort publikum, i store saler, med stor flygelklang. Det var også på slike konserter han utviklet hva han selv kalte «recitals», blandete programmer der verk av forskjellige komponister ble brakt til å «resitere» og snakke sammen. Og Liszt var den første som spilte alle verk på en konsert etter hukommelsen.

Liszt revolusjonerte ikke bare klaverteknikken og konsertinstitusjonen. Han endret også forholdet mellom dirigent og orkester. Da han en kort periode på 1850-tallet virket som gjestedirigent for store europeiske orkestre, kommuniserte han med musikerne på en oppsiktsvekkende ny måte, med det kroppsspråket som med tiden er blitt standard. Han brukte sjeldent taktstokk, og han markerte ikke taktslagene, han formet de melodiske frasene med hendene. Og i motsetning til de tradisjonelle, stift takterende dirigentene demonstrerte han med hele kroppen og med ansiktsuttrykket sitt hvordan musikken skulle klinge.

Liszt var «larger than life», en superstar, en posør. Men også en stor kunstner som endret musikkhistorien og skapte musikalske institusjoner som fremdeles fungerer.