Attraksjoner

Musikkommentar, Bergens Tidende, 05.10.2011

Tidens operaforestillinger får meg noen ganger til å tenke på film, stumfilm. Nærmere bestemt på det fenomenet som den amerikanske filmviteren Tom Gunning kaller «cinema of attraction», attraksjonsfilm.

Han bruker begrepet til å beskrive filmens aller tidligste historie, den gang da det var selve fremvisningen av de levende bildene som var hovedattraksjonen. Og den gang da de filmsnuttene som ble fremvist, selv bestod av attraksjoner: De første filmene var konstruert som varietéforestillinger med løse sammenføyninger av spektakulære, selvstendige «numre» og optiske triks. Dette varte ikke lenge. Allerede omkring 1910 begynte filmprodusentene å fortelle historier. Filmens enkelte deler ble kjedet sammen. Og snart var film ensbetydende med sammenheng, helhet, fortelling.

De visuelle attraksjonene ble ikke helt utryddet. Spenningen mellom fortellingen og de spektakulære, optiske effektene har ligget der hele tiden og satt sitt preg på mainstreamfilmen. Og med utviklingen av de digitale teknikkene i de siste tiårene, er attraksjonsfilmen kommet i forgrunnen igjen. Når dagens blockbuster-filmer produseres, er det avdelingen for spesialeffekter som har regien. Fortellingen spiller en mindre rolle og fungerer ofte bare som en nødtørftig ramme omkring framvisningen av store, spektakulære stunts.

Vi finner den samme tendensen på operafeltet. I flere hundre år var opera en del av den spektakulære, visuelle kulturen. Scenerommet ble potensert med lys og røyk og fyrverkeri og magiske rekvisitter. På 1800-tallet ble operaene til optiske melodramaer der hovedvekten lå på overveldende scenebilder og visuelle sensasjoner.

Også gjennom 1900-tallet har det vært en del «eye candy» i operaforestillingene. Men musikken og fortellingen har vanligvis hatt første prioritet. Det forholdet har endret seg i løpet av de siste 20-30 årene. Operaen har – parallelt med mainstreamfilmen – funnet tilbake til attraksjonskulturen.

Verdi skrev i sin tid «nummeroperaer», operaer der fortellingen ble avbrutt med jevne mellomrom for at tidens store sangstjerner kunne tre fram på scenen og briljere i virtuose «numre». I dag er nummeroperaene på forunderlig vis kommet tilbake – i ny skikkelse. Der Verdi lokket med ekvilibristiske sangnumre, lover dagens operaregissører publikum et fyrverkeri av visuelle opplevelser. Som en tysk kritiker skrev for noen år tilbake: Man skjønner aldri helt hva som foregår i disse nye oppsettingene, «aber hübsch ist es doch» – men flott er det i alle fall.