Frisk, spenstig og uanstrengt

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mendelssohn: Symfoni nr. 2, «Lobgesang»

Judith Howart, Jennifer Larmore og Christoph Prégardien

Diverse kor

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Litton og BFO henter Mendelssohns Lovsangs-symfoni frem fra glemmeboken

Mendelssohn skrev sin Lovsangs-symfoni i 1840 i anledning 400 års jubileet for Gutenberg og trykkekunstens oppfinnelse. Det er et eiendommelig verk – stort, formløst, sprikende. Og egentlig er det slett ikke en symfoni, men – ifølge undertittelen – en «symfoni-kantate etter den hellige skriftens ord». Noen mener at Mendelssohn forsøkte å følge eksemplet fra Beethovens niende ved innarbeide et kor og tre sangsolister i et symfonisk verk, men det er nok ikke tilfellet. For der Beethoven gjorde korsatsen til en integrert del av symfonien sin, har Mendelssohn simpelthen lagt elementene på rekke etter hverandre. Hans «symfoni-kantate» er – helt bokstavelig – en symfoni etterfulgt av en kantate, tre orkestersatser pluss ni kantatesatser, nødtørftig forbundet ved at et fanfaremotiv fra symfoniens første sats gjentas i innledningen til kantaten.

Etter Mendelssohns død gikk verket mer eller mindre i glemmeboken. Men på 1980-tallet dukket det plutselig opp igjen – kanskje fordi det merkelige, sammensatte uttrykket rammet noe i tidens postmodernistiske smak? Uansett, noen av de største dirigentene tok Lovsangs-symfonien på repertoaret og innspilte den på plate. Så ble det stille igjen.

Og nå kommer da Litton og BFO med en ny versjon på BIS. Hvordan kommer den til å klare seg i forhold til de gamle innspillingene med ruvende dirigenter som Abbado, Chailly, Dohnányi og Masur? Godt, tror jeg. Det er snakk om liveopptak fra konsertene i Grieghallen siste år, og selvsagt merker man av og til konsentrasjonssvikt og litt ujevne innsatser. Men som helhet spiller BFO flott og engasjert. Det er noe frisk, spenstig og frem for alt uanstrengt over hele fremførelsen – det er som om Litton simpelthen har valgt å se bort fra alle de formmessige problemene i verket, og i stedet satser på å få de mange flotte detaljene i symfonien og kantaten til å funkle.

BFOs kor, KorVest og Danmarks Radios vokalensemble gjør en solid innsats gjennom alle de ni kantatesatsene og imponerer blant annet med en inntrengende tolkning av koralen «Nun danket alle Gott». De to sopranene, Judith Howarth og Jennifer Larmore har mange fine momenter underveis. Og så var det tenorstemmen: Masur hadde Peter Schreier med på platen sin. Men Litton og BFO har den fantastiske Christoph Prégardien – som legger hele sin kirkemusikalske erfaring inn i tolkningen og synger tenorpartiet med en overjordisk uttrykkskraft som er hele platen verdt.