I kammermusikkens Paradis

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Tokyo String Quartet

Verk av Mendelssohn, Schubert og Beethoven

Logen

Imponerende oppvisning i kvartettspillets kunst med Tokyo String Quartet i Logen

Fiolinbygger Antonio Stradivari fra Cremona fremstilte 1100 strykeinstrumenter for nesten tre hundre år siden. Halvdelen av dem eksisterer ennå. Fire av dem var innenom Logen på fredag - da Tokyo String Quartet ga oss vanlige dødelige en fornemmelse av hvordan det må høres ut i det hinsides, i kammermusikernes Paradis.

Det er klangen som velter en om kull, denne merkelig ulegemlige, overjordiske, nesten uhyggelige klangen av fire Strads i samme rom, avdempet, sitrende, og uendelig intens. Og så – selvsagt - de fire musikerne som gjennom års samspill har slepet alle fraseringer av, polert hver takt slik at hver enkelt stemme føyer seg sømløst inn i det samlede bildet. Samtidig med at man, paradoksalt nok, allikevel hører fire distinkte stemmer. Som hver for seg ikke klinger som noe man har hørt før.

Det store spørsmålet er naturligvis hvordan denne klangen og denne spillestilen passer til Beethoven og Schubert, til Mendelssohn? For det er tross alt skjedd mye på veien frem fra Cremona til i dag hvor det røffe og kantede er blitt et kammermusikalsk ideal.

Med sin disiplinerte spillestil og høyt oppdrevne klangkultur setter Tokyo-kvartetten umiddelbart musikkens lyriske og melodiske aspekter i forgrunnen. Og det er ingen tvil om at Schuberts Quartettensatz D. 703 i deres hender klinger både lysere og lettere enn det er vanlig i våre dager. Men det er faktisk også en betydelig styrke og tyngde i deres tolkninger. Og et ulmende, tilbakeholdt press som plutselig kan slå ut med full styrke når musikkens indre logikk tilsier det.

I så måte ble Beethovens strykekvartett nr. 12, opus 127, konsertens absolutte høydepunkt. Alene adagio-satsen: «Ikke for rask og meget kantabilt» beordrer Beethoven i partituret, og slik blir det da: tyst, duvende, sangbart. Men også kontrastrikt og med et underliggende trykk som bare vokser og vokser. I Tokyo-kvartettens tolkning blir dette musikk som folder seg ut på stedet, i nået, musikk som ikke trenger å bevege seg målrettet fremover - fordi den i seg selv er målet, fordi den allerede bærer i seg alt det som skal komme etter.