Et musikalsk overflødighetshorn

Bergens Tidende, 23.10.2009

Mendelssohn: Elijah

Bergen Oratoriekor

Bjørgvin Kirkemusikks orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Korskirken

Flott og overbevisende tolkning av Mendelssohns korverk Elijah

Historien om profeten Elias er voldsom, dramatisk, full av sterke bilder og opptrinn. Men bibelen forteller den på en merkelig kortfattet, lakonisk måte. «Mens de gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen». Slik slutter historien. Dramatikken må man selv skape. Å gjøre de korte setningene om til bilder, er leserens eget ansvar.

Mendelssohn brukte denne tilknappede teksten som grunnlag for oratoriet Elijah. Han bevarte tekstens korte form. Og selv om han var inspirert av Bachs pasjoner, valgte han å lage et oratorium uten forteller. Det er personene selv som beretter, kort og konsist, hva som skjer med dem. Men i tillegg kunne Mendelssohn da spille på hele det store musikalske apparatet og bruke kor og orkester til å gi handlingen dybde og dramatikk.

Resultatet ble et overdådig verk. Vi hørte det i går kveld i Korskirken. To og en halv time med vokalmusikk i alle tenkelige formater og med alle tenkelige besetninger. Fugaer og koraler og fulltonende korsatser. En åttestemmig dobbeltkvartet, en trio og en kvartett sunget a capella. Pluss alle tenkelige kombinasjoner av kor og solister. Et musikalsk overflødighetshorn, flott og overbevisende tolket av Bergen Oratoriekor under ledelse av Magnar Mangersnes.

Når koret synger så godt som i går, er mye vunnet. Og når det da i tillegg er fire gode solister i front, kan man ikke ønske seg mer. Bassen Magne Fremmerlid var konstant i ilden og sang Elias med sikker intonasjon og stor og bæredyktig klang. En storslått prestasjon. Hans kollega på damesiden, Anna Einarsson, imponerte med sin sterke, mørke altstemme, og sopranen Christel Elisabeth Smith lyste opp i en rekke klare og glansfulle soloer. Mendelssohn har ikke gitt den fjerde solisten mye å arbeide med, men tenoren David Fielder løste sin del av oppgaven på en utmerket måte.

Det var Bjørgvin Kirkemusikks orkester som akkompagnerte. Det er snakk om musikere man kjenner fra andre sammenhenger i byens musikkliv. Men de har trolig ikke spilt veldig mye sammen i forbindelse med denne oppgaven. I alle fall var det en del ustø fraseringer og sur klang underveis. Pluss at Mangersnes hadde en tendens til å velge litt for tunge tempi når kor og orkester gikk sammen i de store utblåsningene.

Perler på snor

Bergens Tidende Morgen, 12.12.1995

Bachs Juleoratorium

Collegium Musicums Kor og Orkester med diverse solister

Dirigent: Rolf Sævik

Korskirken

Vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Det var presis slik man drømmer om det: En mørk desemberdag, en lys og varm kirke, forventningsfulle voksne, livlige barn – og en ualminnelig vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Verket er festlig og folkelig, skriver de i bøkene, enkelt og liketil, en rekke strålende perler på en snor. Men i virkeligheten er det ganske vanskelig å få alle disse perlene til å henge sammen. Og faktisk var det mest imponerende ved søndagens konsert nettopp dette at dirigenten Rolf Sævik insisterte på å spille Juleoratoriet som ett verk   og at Collegium Musicums kor og orkester klarte å følge ham og føye alle de mange små satsene inn under en eneste overgripende form.

Det var elektrisitet i luften allerede fra de første paukeslagene i «Jauchzet», og det fortsatte den neste halvannen times tid på samme høye intensitetsnivå, uten et eneste dødt øyeblikk, med elastisk gyngende fremdrift i orkestersatsene, med overbevisende styrke og fylde i korsatsene.

Det var helhet, og det var overblikk. Men det var også en masse perler, gode enkeltprestasjoner, nydelige detaljer, uventede funn, f.eks. en nesten gjennomsiktig stemmeføring i den første koralen; eller Hans Øyvind Lundes funklende, sylspisse trompetgirlander i «Grosser Herr» og Valdis Zarins' dirrende fiolin obligat i «Schliesse, mein Herze»; eller de plutselige eksponeringene av treblåserne og de raffinerte nedblendingene av koret i «Wir singen». Og så videre. Og så videre.

Det var mye å glede seg over. Også blant vokalsolistene. Spesielt er det grunn til å fremheve bassen Magne Fremmerlid. Han sto i sentrum det meste av denne ettermiddagen, og sang hele tiden slik det forventes av en riktig oratoriesanger: varmt, inntrengende, forkynnende, med stor, fyldig stemme.

Alt gikk som det skulle. Det var presis slik man drømmer om det. Det eneste som manglet var snø på Korskirkealmenningen etter konserten.