Bachs Juleoratorium
Collegium Musicums Kor og Orkester med diverse solister
Dirigent: Rolf Sævik
Korskirken
Vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.
Det var presis slik man drømmer om det: En mørk desemberdag,
en lys og varm kirke, forventningsfulle voksne, livlige barn – og en
ualminnelig vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.
Verket er festlig og folkelig, skriver de i bøkene, enkelt
og liketil, en rekke strålende perler på en snor. Men i virkeligheten er det
ganske vanskelig å få alle disse perlene til å henge sammen. Og faktisk var det
mest imponerende ved søndagens konsert nettopp dette at dirigenten Rolf Sævik
insisterte på å spille Juleoratoriet som ett verk og at Collegium Musicums kor og orkester
klarte å følge ham og føye alle de mange små satsene inn under en eneste
overgripende form.
Det var elektrisitet i luften allerede fra de første
paukeslagene i «Jauchzet», og det fortsatte den neste halvannen times tid på
samme høye intensitetsnivå, uten et eneste dødt øyeblikk, med elastisk gyngende
fremdrift i orkestersatsene, med overbevisende styrke og fylde i korsatsene.
Det var helhet, og det var overblikk. Men det var også en
masse perler, gode enkeltprestasjoner, nydelige detaljer, uventede funn, f.eks.
en nesten gjennomsiktig stemmeføring i den første koralen; eller Hans Øyvind
Lundes funklende, sylspisse trompetgirlander i «Grosser Herr» og Valdis Zarins'
dirrende fiolin obligat i «Schliesse, mein Herze»; eller de plutselige
eksponeringene av treblåserne og de raffinerte nedblendingene av koret i «Wir
singen». Og så videre. Og så videre.
Det var mye å glede seg over. Også blant vokalsolistene.
Spesielt er det grunn til å fremheve bassen Magne Fremmerlid. Han sto i sentrum
det meste av denne ettermiddagen, og sang hele tiden slik det forventes av en
riktig oratoriesanger: varmt, inntrengende, forkynnende, med stor, fyldig
stemme.
Alt gikk som det skulle. Det var presis slik man drømmer om
det. Det eneste som manglet var snø på Korskirkealmenningen etter konserten.
