Populær solist

Bergens Tidende Morgen, 05.10.1996

Verk av Beethoven og Brahms

Bergens Filharmoniske Orkester

Valdis Zarins, fiolin

Dirigent: Heinz Wallberg

Grieghallen

Valdiz Zarins med Bergenfilharmonikerne i Grieghallen

Valdis Zarins har vunnet bergensernes hjerte. Det var høy stemning og varme klappsalver da han kom inn i Grieghallen for å spille solostemmen i Beethovens fiolinkonsert. Og tordnende applaus, stående ovasjoner og mange fremkallelser etterpå. Hvilket er fullt forståelig. For det var mye nydelig musikk underveis, fine, musikalske løsninger, sterke detaljer. F.eks. fiolinens tyste, åndeløse gjenkomst mot slutten av første sats. Eller den robuste, kraftige lyden av tre og tarm i tredjesatsens virtuose kadense. Og så er det jo i det hele tatt flott at Harmonien i disse årene har en konsertmester som kan stille opp som solist i et av fiolinlitteraturens største verk. Og slippe godt fra det.

Men når alt dette er sagt, bør det også tilføyes at det var mye i Zarins' tolkning som kunne diskuteres. Det var ufokuserte passasjer der fraseringen manglet dybde, og steder der solostemmen tilsynelatende valgte å ta musikalske snarveier. Spesielt i førstesatsen var det en hektisk nervøsitet over spillet, en uro som også forplantet seg til omgivelsene, og det var som om solist og orkester først kunne slappe av og la musikken strømme fritt hen mot slutten av satsen da den halsbrekkende kadensen var overstått.

Etter pausen: Brahms' fjerde symfoni. Og tid til å glede seg over Heinz Wallberg, en gjennommusikalsk dirigent av den gamle skolen. Sett fra salen kan hans slagteknikk kanskje virke noe forvirrende og uortodoks, men øret tar ikke feil: Her er en dirigent som kjenner sin Brahms og som med omhu og kjærlighet formår å samle hele orkestret, fokusere alle dets energier. I hans tolkning får denne mektige symfonien en pulserende, organisk karakter, med sterke, muskuløse yttersatser som ramme om en varm, kompleks andante og en spøkefull wienerisch allegro.

Perler på snor

Bergens Tidende Morgen, 12.12.1995

Bachs Juleoratorium

Collegium Musicums Kor og Orkester med diverse solister

Dirigent: Rolf Sævik

Korskirken

Vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Det var presis slik man drømmer om det: En mørk desemberdag, en lys og varm kirke, forventningsfulle voksne, livlige barn – og en ualminnelig vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Verket er festlig og folkelig, skriver de i bøkene, enkelt og liketil, en rekke strålende perler på en snor. Men i virkeligheten er det ganske vanskelig å få alle disse perlene til å henge sammen. Og faktisk var det mest imponerende ved søndagens konsert nettopp dette at dirigenten Rolf Sævik insisterte på å spille Juleoratoriet som ett verk   og at Collegium Musicums kor og orkester klarte å følge ham og føye alle de mange små satsene inn under en eneste overgripende form.

Det var elektrisitet i luften allerede fra de første paukeslagene i «Jauchzet», og det fortsatte den neste halvannen times tid på samme høye intensitetsnivå, uten et eneste dødt øyeblikk, med elastisk gyngende fremdrift i orkestersatsene, med overbevisende styrke og fylde i korsatsene.

Det var helhet, og det var overblikk. Men det var også en masse perler, gode enkeltprestasjoner, nydelige detaljer, uventede funn, f.eks. en nesten gjennomsiktig stemmeføring i den første koralen; eller Hans Øyvind Lundes funklende, sylspisse trompetgirlander i «Grosser Herr» og Valdis Zarins' dirrende fiolin obligat i «Schliesse, mein Herze»; eller de plutselige eksponeringene av treblåserne og de raffinerte nedblendingene av koret i «Wir singen». Og så videre. Og så videre.

Det var mye å glede seg over. Også blant vokalsolistene. Spesielt er det grunn til å fremheve bassen Magne Fremmerlid. Han sto i sentrum det meste av denne ettermiddagen, og sang hele tiden slik det forventes av en riktig oratoriesanger: varmt, inntrengende, forkynnende, med stor, fyldig stemme.

Alt gikk som det skulle. Det var presis slik man drømmer om det. Det eneste som manglet var snø på Korskirkealmenningen etter konserten.