Et musikalsk overflødighetshorn

Bergens Tidende, 23.10.2009

Mendelssohn: Elijah

Bergen Oratoriekor

Bjørgvin Kirkemusikks orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Korskirken

Flott og overbevisende tolkning av Mendelssohns korverk Elijah

Historien om profeten Elias er voldsom, dramatisk, full av sterke bilder og opptrinn. Men bibelen forteller den på en merkelig kortfattet, lakonisk måte. «Mens de gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen». Slik slutter historien. Dramatikken må man selv skape. Å gjøre de korte setningene om til bilder, er leserens eget ansvar.

Mendelssohn brukte denne tilknappede teksten som grunnlag for oratoriet Elijah. Han bevarte tekstens korte form. Og selv om han var inspirert av Bachs pasjoner, valgte han å lage et oratorium uten forteller. Det er personene selv som beretter, kort og konsist, hva som skjer med dem. Men i tillegg kunne Mendelssohn da spille på hele det store musikalske apparatet og bruke kor og orkester til å gi handlingen dybde og dramatikk.

Resultatet ble et overdådig verk. Vi hørte det i går kveld i Korskirken. To og en halv time med vokalmusikk i alle tenkelige formater og med alle tenkelige besetninger. Fugaer og koraler og fulltonende korsatser. En åttestemmig dobbeltkvartet, en trio og en kvartett sunget a capella. Pluss alle tenkelige kombinasjoner av kor og solister. Et musikalsk overflødighetshorn, flott og overbevisende tolket av Bergen Oratoriekor under ledelse av Magnar Mangersnes.

Når koret synger så godt som i går, er mye vunnet. Og når det da i tillegg er fire gode solister i front, kan man ikke ønske seg mer. Bassen Magne Fremmerlid var konstant i ilden og sang Elias med sikker intonasjon og stor og bæredyktig klang. En storslått prestasjon. Hans kollega på damesiden, Anna Einarsson, imponerte med sin sterke, mørke altstemme, og sopranen Christel Elisabeth Smith lyste opp i en rekke klare og glansfulle soloer. Mendelssohn har ikke gitt den fjerde solisten mye å arbeide med, men tenoren David Fielder løste sin del av oppgaven på en utmerket måte.

Det var Bjørgvin Kirkemusikks orkester som akkompagnerte. Det er snakk om musikere man kjenner fra andre sammenhenger i byens musikkliv. Men de har trolig ikke spilt veldig mye sammen i forbindelse med denne oppgaven. I alle fall var det en del ustø fraseringer og sur klang underveis. Pluss at Mangersnes hadde en tendens til å velge litt for tunge tempi når kor og orkester gikk sammen i de store utblåsningene.

Beethovens høyder

Bergens Tidende Morgen, 10.12.2002

Ludvig van Beethoven: Missa Solemnis

Ragnhild Heiland Sørensen (sopran), Anna Einarsson (alt), Ivar Gilhuus (tenor) og George Emney (bass).

Bergen Domkantori

Domkirkens orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Domkirken

Magnar Mangersnes og Bergen Domkantori oppfører Beethovens Missa Solemnis

Uken står i Beethovens tegn. På torsdag oppfører BFO den niende symfoni i Grieghallen. På søndag kunne man høre Missa Solemnis i Domkirken. Som en slags forberedelse til torsdagskonserten. For Beethoven skrev denne messen i samme periode som den niende. Den har samme gigantiske dimensjoner, og likner også symfonien på mange andre måter. Likevel har den aldri oppnådd samme posisjon. Hvilket blant annet skyldes at Gloria- og Credo-satsene er vanskelige å få grep om. De er så enorme, så tettpakkede med stoff at de nærmest sprenger alle proporsjoner.

Det var tydelig at Magnar Mangersnes hadde jobbet hardt med domkantoriet forut for søndagens fremføring. Klangen var finslepet, artikulasjonen forbilledlig klar, og koret hadde det nødvendige overskuddet til å klare både de store, dramatiske utblåsningene og de sarte, inderlige  nedblendingene. Med seg i Domkirken hadde Mangersnes dessuten et solid orkester med mange kjente ansikter og, ikke minst, en imponerende sterk solistgruppe med Ragnhild Heiland Sørensens blendende sopran i toppen.

Når denne fremførelsen likevel ikke overbeviste helt, skyldes det selvsagt at det er vanskelig å få balanse i verket, vanskelig å finne et samlende grep som kan åpne det. Men også, og vel så meget, at selve fremførelsen virket noe atspredt. Mangersnes konsentrerte seg først og fremst om koret mens orkestret og solistene drev hver med sitt. Og alle disse gode kreftene løste selvsagt alle oppgaver profesjonelt. Men man fikk aldri helt fornemmelsen av at de var samlet om en felles oppgave. Bortsett fra da Åsta Jørgensens eteriske fiolinsolo i Benedictus-satsen plutselig fikk alle til å lytte og bøye seg mot hverandre og løfte musikken i felleskap. Til Beethovens høyder.